Fordi han demonstrerte og krevde positive endringer for landet sitt må han nå lære seg å leve i mørket.

Besøksstans kan bli aktuelt igjen – enten under covid-19-pandemien eller senere.

Er det på tide å ta et grunnleggende oppgjør med vår virkelighetsoppfatning om arbeid og fordeling, og hva som skaper verdier?

Byen bygges om. Kostnadene deles likt mellom staten og en gruppe bilister.

Europa og deler av verden ble rammet av store grusomheter gjennom to verdenskriger, i tilsammen nesten 10 år under 31 år i første halvdel av 1900-tallet. Fra krigsslutt i den første gikk det under 21 år til andre verdenskrig brøt ut. I begge verdenskrigene erklærte Norge seg nøytral. Det holdt bare delvis. Norsk nøytralitet under første verdenskrig hindret ikke tap av 800 norske skip. 2.000 sjøfolk omkom (her litt «runde» tall). Heller ikke ved krigsutbruddet i 1939 ga erklært norsk nøytralitet våre skip og sjøfolk trygg seilas. Verre ble det for sjøfolkene – hjemme og ute – etter angrepet 9. april og 5 års okkupasjon av landet vårt. Norge hadde stor handelsflåte ved begge krigsutbruddene. I 1940 etablerte norske myndigheter NORTRASHIP og tok kontrollen over utenriksflåten på ca. 1.000 bemannede skip som slik sett ble vårt viktigste bidrag til den alliertes innsatsen. Omlag halvparten av disse skipene gikk tapt under krigen. Også Marinen stilte med skip og mannskaper. Det kostet. Sjøfolk i handelsflåten og i Marinen utgjorde nesten halvparten av de vel 10.000 nordmenn som omkom under andre verdenskrig. Til minne om de sjøfolkene som ofret livet i første verdenskrig ble Minnehallen i Stavern reist. Etter andre verdenskrig; ytterligere vel 4.800 navn føyet til. Gjennom sitt meget godt mottatte seksbindverk om krigsseileren Halvor Skramstad, har Jon Michelet som sin siste gjerning vekket den norske interesse for og bevissthet om krigsseilernes erfaringer, lidelser og innsats. Etter mange års glemsel, ja nærmest «fornektelser», er det nå skapt bedre innsikt i krigsseilernes liv. På sitt vis inspirerte Jon Michelet også til det nasjonale minnesmerke over krigsseilerne; det digitale KRIGSSEILERREGISTERET. Alle krigsseilerne har gjennom sitt arbeide ombord, i et fellesskap, sammen, skapt krigsseiler-nasjonen Norge. Det ble en risikofylt seilas, med verdifull last og et viktig oppdrag. Ingen visste utfallet. Usikkerhet og stort press. Heller ikke visste sjøfolkene hvordan det sto til med dem der hjemme. Og de der hjemme visste enda mindre om sine slektninger ute og hadde enda større grunn til bekymring. Seilas i konvoy ga ikke trygghet mot plutselig å bli torpedert. Mange liv gikk tapt. Noen lå på flåte eller i en overfylt livbåt i mange dager. De som ikke ble drept med en gang, levde kanskje en stund med store skader og smerter. Dette var krigsseilernes liv under krigen. Og etter krigen var ikke alle skader synlige. Mottakelsen krigsseilerne fikk når de etterhvert, ganske spredt utover i siste halvår 1945, men også i 1946 og senere, kom hjem, er ikke en krigsseilernasjon verdig. Noen medaljer og ex-gratia-utbetalinger etterhvert. Men den store anerkjennelsen av og bevisstheten om krigsseilerne lå langt inne. Og etterhvert ble antallet gjenlevende krigsseilere mindre og mindre. På den offentlige arena; mindre synlighet. Mens Minnehallen i Stavern konsentrerer seg om omkomne krigsseilere, er det nå også etablert et nasjonalt, digitalt krigsseilerregister over alle de som seilte, både de omkomne og de som overlevde krigene. Dette krigsseilerregisteret, som ligger ute på nettet på «Krigsseilerregisteret.no», blir løpende tilført ytterligere krigsseilere. Så langt er 48.481 krigsseilere og 4.670 skip registrert, hvorav 29.550 sjøfolk seilte i NORTRASHIP. Også de som seilte i Hjemmeflåten, i Marinen og nordmenn på utenlandske skip, mm, registreres. Gjenstående arbeid er omfattende, tidkrevende og vanskelig. Mange knyttes til dette viktige arbeidet, bl. a. en rekke frivillige i 20 sjømannsforeninger. Informasjon i registeret er åpent tilgjengelig og lesbart for alle på nettet. Dessverre opplevde krigsseilerne i første og andre verdenskrig i stor grad ikke å bli verdsatt. Mange krigsseilere valgte heller ikke å snakke om sine opplevelser. Dette unike krigsseilerregisteret gir nå en enestående anledning også for enkelte etterkommere til å finne frem til hvordan en bestefar, en oldefar, m. fl. seilte under krigen. «For dette snakket han jo ikke om.» Nå er svært få krigsseilere igjen. Med sin viktige innsats bidro krigsseilerne i et arbeid av stor betydning for vår nasjon og i den felles kampen for til slutt å frigjøre også Norge. Krigsseilerne skapte krigsseilernasjonen Norge. Ut fra krigsseilernes innsats og oppofrelser fortjener de ikke å glemmes. Derfor er det også viktig at det flytende krigsminnesmerket DS «HESTMANDEN» ikke lider økonomisk forlis nå i innspurten for å fullføre Stortingets vedtak for 24 år siden (i 1995) da skipet fikk status som nasjonalt minnesmerke over norske sjøfolks innsats i to verdenskriger. Dette skipet, det eneste som flyter og som seilte under både første og andre verdenskrig, og etter enorm innsats og bidrag, også med statlige midler, ble åpnet som NORSK KRIGSSEILERMUSEUM av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide 22 år senere. Nå gjenstår 4,7 millioner kroner for å fullføre jobben med å dette legendariske skipet som et varig fysisk minne om krigsseilernes innsats. Siden disse midlene ikke ble medtatt i ordinært budsjett for 2019, er det viktig at Kulturministeren prioriterer dette i sitt reviderte budsjett våren 2019. Noe annet ville være å bekrefte at vi fortsatt underkjenner krigsseilernes innsats. Dette er omtrent siste anledning norske myndigheter har til å ære alle de som stilte opp og ofret liv, helse, og år av sitt liv som krigsseiler. Det er nå det gjelder. Norge som krigsseilernasjon utfordres. Å bevilge de 4,7 millioner kroner til DS «HESTMANDEN» ville være krigsseilernasjonen Norge verdig. Noe annet kan vi ikke være bekjent av.

Hvor blir det av det personlige ansvaret; å holde det man lover?