Er det meg, eller er det arbeiderbevegelsen som har endret verdisyn? Følger jeg for lite med og har misset noe? Jeg kjenner ikke igjen Arbeiderpartiet. Jeg kjenner ikke engang igjen SV, eller Rødt. Jeg ser en moderat og tafatt venstreside som minner om en gjeng konservative borgerlige partier. På høyresiden er det liv og godt på vei å bli ekstremt. Alt har gått til høyre og det er ikke så rart når vi lever i luksus, sus og dus. At kommunismen har forduftet er ikke så dumt kanskje, men sosialismen?

Grand Café legges ned og de som skal forsvare arbeidsplassene synes dette er helt ok. Er det greit at slike mennesker får posisjoner i fagorgansisasjoner? Mister ikke da organsisasjonen sin kraft?

Dagens system gjør at sosialkuratorene har blitt saksbehandlere som pusher billig arbeidskraft inn i markedet.

Det er ikke overraskende at artister, privatpersoner og musikkbransjen kaster seg over Ålvik etter å ha tatt opp et tema som kan utvikle norsk musikkliv. Framstår image som for viktig i dag?

Jenta som ble drept 30 april i fjor, flyttet fra kollektivet vårt året før. Jeg blei kjent med hennes rutiner, matlagning og sprudlede vesen. Hun var livsglad og jeg kan fremdeles ikke helt forstå at hun har gått bort. Mandag begynte rettsaken.

Når man mister sin gode tilstand blir alt vanskelig. I stedet for å være full av energi så merker man at man suger krefter fra menneskene rundt seg. Både venner, familie og kolleger. Det er lite å bygge vidre på.

Vi har mista kontakten mellom kjellerband og det kommersielle. Riktignok har vi masse festivaler og døråpnere for nye artister. Men alle disse kanalene har en standar som pusser bandene. Det skal se profft og perfekt ut fra første stund.

Unge fremadstormende artister må kreve rimelig betaling for jobben de gjør.