Sarpsborg

Bekjempet fattigdom i Sarpsborg

Det er mange spennende gatenavn i de fleste norske byer. Ofte oppkalt etter kjente personer. Men det er ikke alltid beboerne i gatene vet hvem disse personene var, eller hva de utrettet for å kunne bli opphøyd til å få sitt eget navn knyttet til en gate eller vei.

I Sarpsborg er det for eksempel en liten veistump som slynger seg mellom Storgata og Snorres gate; Balchens gate. Hvem var Balchen? Var det en kvinne eller mann? Når levde vedkommende? Og hvorfor skulle byens myndigheter bruke Balchen som navn på en av sine gater?

Vi kan først slå fast at det ikke er nødvendig å bo lenge i en by for å sikre seg et varig ettermæle i form av å få en gate oppkalt etter seg. For det er sogneprest Albert Henrik Krohn Balchen som er opphavet til Balchens gate. Han var født 8. oktober 1825 på Indre Holmedals prestegård i Bergens stift. Han ble sogneprest til Sarpsborg i 1867.

Balchen var også politiker, og i perioden 1871–1876 var han stortingsmann fra Sarpsborg. Han representerte partiet Høire. Etter 1876 forlot han Sarpsborg. Balchen fortsatte som sogneprest i Høland (Akershus) i 1876–84 og i vestfoldbyen Larvik fra 1884 til 1897. Han var altså ikke i Østfoldbyen mer enn i ni år. Likevel ble han hedret med et gatenavn. Bakgrunnen for dette er at Albert Henrik Krohn Balchen blir regnet som en svært avholdt prest. Mye på grunn av at han stiftet «den private fattigpleie» i Sarpsborg, etter noe som kalles Elberfeldsystemet.

Elberfeldsystemet ble først innført 1853 i den tyske byen Elberfeld (som i dag heter Wuppertal). Ordningen var slik at ulønnede verger hadde tilsynet med noen ganske få fattige, og ga disse individuell hjelp og pleie. Det var dette prinsippet flere norske byer også begynte å bruke; blant annet Sarpsborg og Bergen.

Bakgrunnen for å jobbe med fattigdomsproblemet skriver seg fra tida da Norge løsrev seg fra Danmark i 1814.

Etter løsrivelsen fikk Norge en ny forfatning som gjorde reform av lovverket nødvendig.

Trigget av industrialisering, økonomiske og sosiale endringer kom fattiglovsarbeidet i gang. Men det gikk forholdsvis tregt. Først etter et langt utredningsarbeid og mange utredningskommisjoner ble fattigloven av 1845 vedtatt. Påvirket av britisk liberalisme ble ny fattiglov utarbeidet i 1863. Dette lovverket var ikke sosialhjelp som vi kjenner til i dag. Regelverket bare stadfestet de fattiges «rett til å leve». Det var kommunene som administrerte, finansierte og utførte fattighjelpen.

Utover 1800-tallet øker utgiftene til fattigomsorg. Den norske fattighjelpsstaten, som i stor grad var basert på fattigloven av 1845 og 1863, var under sosial og økonomisk press. Nye alternativer måtte vurderes for å løse de voksende utfordringene. To modeller ble forsøkt. Det tyske Elberfeldsystemet som bygde på personlig kontakt mellom hjelpetrengende og en moralsk belærende hjelpeverge. Mens arbeidshussystemet kom fra England og bygde på det enkle prinsipp at «det må lønne seg å jobbe». I praksis betydde dette at kommunen tilrettela arbeid for det trengende, som motytelse fikk den trengende mat, penger eller «tak over hodet» slik at minimum av livsstandard kunne opprettholdes. Ingen disse ideene større gjennomslag i Norge. Men flere byer forsøkte de ulike modellene. Og det var her Albert Henrik Krohn Balchen brukte sin autoritet og posisjon for å jobbe for et bedre system for de fattige i Sarpsborg. Han sverget til det tyske Elberfeldsystemet. Med sin innflytelse sørget han for at Sarpsborg ble delt i 12 kretser, hver med to kvinner og en mann som hadde som oppgave å skaffe arbeid eller hjelp til de som trengte det. Fattigvergene ble valgt av fattigstyret og formannskapet, og det var ulønnet arbeid.

Det var den personlige kontakten mellom de som trengte hjelp og den sosialt innstilte vergen som skulle sørge for at de fattige fikk en bedre hverdag. Siden det var sognepresten som sto i spissen for fattigdomsprosjektet, var det naturlig at det var mange som tilhørte menigheten som ble verger. Det førte nok også til at de hjelpetrengende også fikk noen solide doser med moral og kristendom når de mottok hjelp. For dette var et system som baserte seg på privat og individuell oppfølging, der prinsippet om nestekjærlighet var bærebjelken. Fattigvergene gjennomførte hjemmebesøk, og hadde som en viktig oppgave å opptre som den fattiges rådgiver og venn. Vergen hadde også jevnlig rapportplikt til Fattigstyret.

Parallelt med at sogneprest Balchen og kommunens fattigstyre drev med sin fattigdomsbekjempelse, tok Borregaard fabrikker ansvar for sine ansatte. Bedriften organiserte skole og fattigvesen, og allerede fra midten av 1800-tallet ble det bygd to arbeiderbrakker i Sarpsborg; St. Olavs Vold og Tarris. Etter at fabrikken kom i norske hender i 1918 fortsatte trenden med boligbygging for de ansatte. Det nye selskapet ønsket å knytte arbeidere og funksjonærer til stedet ved å skaffe dem egne boliger.

Selv om fattigdom på 1800-tallet ikke direkte kan sammenlignes med dagens forhold i Velferds-Norge, er det fortsatt gode grunner til å følge opp sogneprest Balchens jobb for å bedre de økonomiske forholdene for mange mennesker. Det er omkring 1.600 barn i Sarpsborg som i dag lever under grensen for barnefattigdom. Dette utgjør hele 15 prosent av barna mellom 0 og 17 år. Landsgjennomsnittet er på 9,4 prosent. Siden 2014 har antallet barn i Østfold som vokser opp i fattigdom økt med 500, og Østfold er fylket med den største prosentvise økningen. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå. I Østfold er det 7.700 barn som vokser opp i fattigdom. Det er 14,1 prosent av barna i fylket, mens landsgjennomsnittet er ti prosent.

Albert Henrik Krohn Balchen døde for øvrig 12. november 1908 i Kristiania.

Kilder: Sarpsborg kommunes nettsider & Wikipedia.

Mer fra Dagsavisen