«Vikings dyrekjøpte lærdom»

Viking har nær sagt alltid vært trenerstyrt i valg av formasjon og roller. De har ingen klubbfast måte å spille på hvor en ny trener må innrette seg – som for eksempel hos RBK og Bodø/Glimt.

Viking gjorde et spedt forsøk på dette med innføringen av «Blå Tråd» under Bård Wiggen. Den tråden raknet fort. Jeg har ikke hørt den nevnt én gang etter endringene i vinter – og Ian Burchnall fulgte det heller ikke.

Valget om å la hovedtreneren bestemme hvilke roller som skal fylle hans formasjon har – ubevisst eller ei – også kostet klubben kroner i overgangsmarkedet over tid. Flere ganger er det blitt hentet spillere som raskt har blitt mer eller mindre posisjonsmessig overflødige. Da synker selvsagt videresalsgverdien.

LES OGSÅ: – Det er vanskelig å nå toppnivået mitt på denne måten. Det plager meg litt

Det grelleste eksempelet i moderne historie er selvsagt Martin Fillo. Han ble hentet inn for godt over ti millioner kroner i 2008 og skulle være den nye tieren til Viking. Noen måneder senere skiftet Uwe Rösler fra 4-2-3-1 til 4-3-3. Kjempeinvesteringen Fillo endte som ving og ble solgt tilbake til Tsjekkia for halvparten av summen – selv om Viking fikk noe mer igjen på diverse milepæler.

Han er ikke alene. Den klassiske indreløperen Jone Samuelsen ble ofret på det formasjonsmessige alteret i Viking. Han hadde vært grei å ha nå. Vidar Nisja fikk sjeldent spille i sin naturlige rolle. Mange rendyrkede 4-3-3-vinger har vært innom og falt gjennom. Flere ganger har vi også sett eksempler på spisser som ikke er komfortable med å spille alene på topp. Du behøver neppe lure på hva Tommy Høiland selv hadde valgt denne sesongen.

Trenere og ledere kan mene så mye de vil at en moderne spiller må være fleksibel, men du kan ikke stikke under en stol at de har sine favorittroller.

Moderne fotball handler om å finne rom. Det er ofte i mellomrommene det eksisterer i et stadig mer kompakt spill. I kjølvannet har roller og formasjoner utviklet seg. Indreløpere, tiere, innoverkanter, vingbacker og defensive midtbanespillere var ikke veldig aktuelle betegnelser da alle spilte 4-4-2.

Fredrik Torsteinbø har helt rett når han peker på at han vanskelig kan nå sitt maksnivå slik Viking nå spiller. Han er først og fremst en nummer ti.

At Bjarne Berntsen sverger til 4-3-3 er for meg naturlig. Det er denne formasjonen som kler stallen best. Det har også jeg personlig ment lenge. Men nå som den verste økonomiske stormen er i ferd med å legge seg håper jeg klubben igjen tar debatten rundt det å være klubbstyrt eller trenerstyrt. «Blå tråd» hadde egentlig mye bra med seg – selv om Wiggens FCK-inspirerte tanker om spillestil ikke traff her.

Hva med å binde sammen tråden i litt andre farger?