Vigdis og den virkelige litteraturen

«Hvordan skal samfunnet forholde seg til kunstnere som påfører mennesker ubehag gjennom sitt kunstneriske virke?»

Det skriver Vigdis Hjorth i sin nye bok, som innledning til et essay om en av de mest opprivende litterære feidene i Norge de siste årene: Handke-debatten.

Sitatet passer like godt til debatten rundt Vigdis Hjorth selv og hennes skandaleroman «Arv og miljø» (2016), da hun ble beskyldt for å utlevere sin familie og anklage sin far for overgrep. Hjorth-debatten raste i alle kanaler i over et år, mens forfatteren selv lå lavt, gjorde få intervjuer, var lite på TV. Men hun deltok på en del litterære arrangementer, og holdt flere foredrag om andre forfattere. Noen av dem er samlet i «Å tale og å tie. Essays om litteratur», hvor Vigdis Hjorth skriver om Alf Prøysen, Rolf Jacobsen, Agnar Mykle, Peter Handke og Alexander Kielland, med stadige avstikkere til Hjorths faste følgesvenn Bertolt Brecht.

– På hvilken måte handler denne boka om «Arv og miljø»?

– Noen av forfatterne jeg skriver om, for eksempel Agnar Mykle, har vært innom samme problematikk som ble tatt opp i debatten om «Arv og miljø». Når en sånn debatt raser, er det klart man får et behov for å uttrykke noe mer prinsipielt om kunstens rolle i samfunnet. For eksempel at kunsten kan påføre mennesker ubehag, og har gjort det til alle tider. Det er en uheldig bivirkning som vi må lære oss å leve med. Det kunsten kan gjøre på sitt beste er så viktig, derfor lar samfunnet kunstneren ha et stort handlingsrom.

– Samtidig er det viktig å uttrykke at romanen ikke er ute etter å fremføre juridiske eller vitenskapelige sannheter. Den opererer i et helt annet rom og har sin berettigelse der. Å trekke juridiske eller vitenskapelige sannheter ut av romanen er å redusere den.

Les også: Vigdis Hjorth snakker ut i ny bok

Handke og ettertanke

Hjorth var en av aktørene da norske forfattere braket sammen i uforsonlig debatt om tildelingen av Ibsen-prisen til østerrikske Peter Handke, omstridt for sitt engasjement for den serbiske siden i Balkan-konflikten. I essaysamlingen kommer Hjort med sin «Ettertanke etter Handke»:

– Handke-debatten var krevende. Der var jeg ikke blant de mest uforsonlige, som kranglet om Balkan-krigen på bakkenivå – å fordele skyld der er en vanskelig øvelse. Jeg har prøvd å se på debatten prinsipielt. Hva kan man kreve av en kunstner? Samfunnet har sin del av ansvaret for hvilken rolle det tildeler kunstneren. Vismann eller nasjonsbygger er en tradisjonell rolle som mange diktere har gått inn i, særlig menn, ofte med stor selvforelskelse.

– Ubehaget ved kunstnerens rolle kan bli mindre om vi forstår mer av kunstnerens virksomhet. Kunstnere – eller forfattere – er mennesker som også undersøker sine dårlige sider, sin ondskap, sin aggresjon. Man kan ikke kreve at en forfatter som er brutalt selvransakende bare skal skrive pyntelige ting og tale de svakes sak.

– Griper du til disse forfatterne som et forsvar?

– Jeg føler ikke et stort behov for å forsvare meg, men for å forklare. Og påpeke noe. Denne debatten fremstår som ny, men er like gammel som romanen selv. Romanens forhold til virkeligheten har alltid vært gjenstand for diskusjon, sier Hjorth.

Hun forteller litt om intervjuet hun nettopp har kommet fra, og at hun er lei av krangelen om virkelighetslitteraturen.

– Det er slitsomt å dra hele litteraturhistorien hver gang. Romanen har alltid vært tett på virkeligheten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Les også: Hjorth snakket om sannheten

Søsterroman

I fjor sommer kom Vigdis Hjorths søster med en svarroman, «Fri vilje», der hun gir en annen versjon av familiefeiden Vigdis Hjorth beskriver i «Arv og miljø». Like etter kom den omfattende intervjuboken «Vigdis – del for del», der Hjorth forteller over flere hundre sider om livet, litteraturen og familiekonflikten. Her kommer det fram at hun ikke har hatt kontakt med sin familie på flere tiår. På spørsmål om hun savner det, svarer hun:

– Jeg var veldig lei meg for 30 år siden – er det ikke 30 år siden? jeg tror det er 30 år siden – da jeg brøt med familien. Det var vondt, smertefullt og krevende, og jeg følte meg alene og avvist. Men så blir man forherdet. Noen har trodd at denne boka til Helga Hjorth skulle gjøre veldig vondt. Nei, det var for 30 år siden det var veldig vondt.

Les også: – Jeg ble helt satt ut

Millionær

Siden sist har Vigdis Hjorth blitt mangemillionær. «Arv og miljø» har nå solgt over 150.000 eksemplarer, som er helt usedvanlig for en norsk roman, og over ti ganger så mye som hun noen gang har solgt tidligere, etter over 30 år som forfatter.

– Hva har du gjort med alle pengene du har tjent nå?

– Halvparten går til skatt. Den betaler jeg med glede. Jeg har hjulpet barna mine til å etablere seg. Også det er en glede. Så aner man ikke hva som skjer rundt neste sving. En forfatter må alltid ha noen penger i lommeboken.

– Iallfall hvis du skal skrive litterære essays istedenfor en ny bestselger?

– Jeg tror ikke dette blir noen bestselger, nei. Denne boka er en utdyping av problemstillinger, et bidrag til debatten om litteraturen. Jo mer erfaring man får, jo lettere er det å innta noen prinsipielle standpunkter. Det er vanskeligere som uerfaren og letende forfatter.

– Men ny roman har jeg jo skrevet. Den kommer til høsten. Jeg sitter i innspurten på den nå. Arbeidstittelen er «Lærerinnens sang», den handler om en kvinne som underviser på Kunsthøgskolen i Oslo, skuespillerlinjen.

– Skriver du deg bort fra virkelighetslitteratur-debatten med den neste romanen?

– Jeg er imot hele begrepet virkelighetslitteratur. Jeg vil ikke plassere «Arv og miljø» der. Selv ikke de som er tilhengere av begrepet vil kunne kalle min neste roman for virkelighetslitteratur.

Les også: Livsklok og tam

Den hardeste debatten

– Er du nå redd for å havne i den hardeste av alle debatter: Den norske essay-debatten?

– Å? Du store min. Hva krangler de om?

– Om hva som er et godt essay. Den får debatten om «Arv og miljø» til å virke som et trivelig speidermøte.

– Nei, det var jeg ikke klar over. Jeg har sittet så fordypet i mine egne essays at jeg ikke har fått med meg det. Skriver jeg meg inn i den debatten nå? Jeg gjør vel ikke det? spør Vigdis Hjorth og virker egentlig ikke spesielt bekymret.

Les også: Handke mottatt med motvilje