Debatt

Vi liker ikke bilferie

DEBATT: Bilene var som rasende veps, de skiftet i dødsforakt rett foran snuten på vår Citroën Xsara Picasso, lot være å blinke og bremset opp når man minst ventet det.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Dag Eigil Rusnes

På tross av at vi har passert de 60, konstaterer vi at det fortsatt er en del vi ikke forstår. Etter alle disse år forekommer det oss eksempelvis fortsatt komplett ubegripelig at det skal være slik stas med bilferie. Altså den typen ferie der langvarig bilkjøring faktisk er en hovedingrediens. Den typen ferie der man i sin godt stappa automobil, gir jernet og suser nedover kontinentets skremmende brede motorveier, med kjøretøyet fullt av familie og bagasje. Spania, here we come. Den typen ferie der deltakerne i etterkant av ferien skryter av at de har kjørt helt til Italias støvelhæl og tilbake igjen, kjørt i 340 kilometer i timen til familiens jubel og hatt turer rundt i så vel Frankrike som Tyskland før de endelig tusler jeg hjemover via Danmark, Hirtshals og Danskebåten før de snegler seg det siste stykket hjem, og alle var enige om at det var en fin tur.

For å si det slik: Dette frister oss midt bak. Vi og vår hustru – velsigne henne – er skjønt enige om at dette ikke er noe for oss. Vi får nervøse rykninger, syreoverskudd og forhøyet blodtrykk bare ved tanken. Ikke planer om vi skal bruke et eneste minutt av vår surt ervervede og høyst velfortjente ferie med å kjøre i vanvittig fart med livet i hendene. Når vi drar på ferie, skal vi tvert imot ha oss frabedt enhver befatning med så vel ratt som girspak. Det går da tross alt fly. Eller tog, eller buss og taxi. Dessuten drar vi gjerne langt når vi reiser. Gjerne til eksotiske steder der trafikkulturen er en helt annen enn det vi er vant til her hjemme i røysa, der den sterkestes rett gjelder. I Vietnam, for eksempel. Eller i Thailand. Så vi legger med glede «lappen» igjen hjemme, pakker koffert og ryggsekk og drar ut i verden i trygg forvissning om at det som måtte komme av kjøring skal overlates til de lokale drosjesjåfører.

I så måte ihukommer vi noen hektiske sommerdager for noen år siden. En opplevelse som fortsatt kan få oss til å våkne opp fra drømmenes verden, anspent som en springfjær, opprørt og våt av svette. Vår fetter og hans tilkommende, den skjønne S. fra Gauriac, hadde nemlig denne sommeren valgt å formalisere sitt kjærlighetsforhold ved å tre inn i den hellige ektestand, og dette skulle selvsagt skje i landsbyen Gauriac et stykke utenfor Bordeaux i Frankrike. Vi var invitert til bryllupet sammen med diverse familiemedlemmer, og prosjektet var basert på at vi måtte bistå med en hel del bilkjøring. Vi gruet oss inntil det kvalmende flere uker i forveien, men det var ingen vei utenom, for kollektivtransport og drosjer var bortimot ikke-eksisterende.

På flyplassen i Bordeaux ventet brudgommens far med leiebiler. Han skulle være guide og kartleser, mens vi skulle kjøre sammen med vårt aldrende opphav og en godt voksen tante. Det var forferdelig. Vi tviholdt på rattet så knokene kvitnet. Vi skulle ønske det var et mareritt, men det var dessverre virkelighet. Folk kjørte som gale, som om de hadde den skinnbarlige selv i hælene. Bilene var som rasende veps, de skiftet i dødsforakt rett foran snuten på vår Citroën Xsara Picasso, lot være å blinke og bremset opp når man minst ventet det. Vi var kvalm og våt av svette da vi kom fram til Gauriac. Og det ble flere lange kjøreturer med følelsen av å sitte med livet i hendene i løpet av oppholdet. Til Bordeaux, til St. Emilion, til et utall av landsbyer og endelig tilbake til flyplassen avreisedagen, tidlig og i morgenmørket. Sistnevnte i seg selv en minnerik tur. Ja, det gikk greit, uten kalamiteter. Men vi husker ennå lettelsen da vi leverte fra oss leiebilen. Bedre enn sex.

Om vi har kjørt bil i feriesammenheng siden? Gjett, da.

Mer fra: Debatt