Av Per A. Thorbjørnsen, kommunalråd og gruppeleder Venstre
Når ordførerne fra Sand, Suldal og Jelsa i 1840-årene dro til det årlige fylkestinget i Stavanger var reisetiden betydelig lenger enn strekningen Stavanger - Sogndal er i dag. Likevel var avstand en av de viktigste begrunnelsene når Fylkestinget i desember sa nei til en egen Vestlandsregion.
Det vanskeligste argumentet var at Rogaland klarer seg best alene og er stor nok til å utgjøre en region. Vi klarer oss ganske sikkert, men er det så klokt å stå alene? Både nord, sør og øst for oss vokser det sannsynligvis frem større regioner. Agderfylkene slår seg sammen, det samme gjør Hordaland og Sogn og Fjordane, og Telemark finner samarbeidsfylker!
Når Sissels Kyrkjebø synger «O Vestland, Vestland», blir mange av oss rørt. Vakre, genuine Vestlandet. Det er der vi hører hjemme. Selv barnebarna mine lar seg begeistre av «Vestlandet» når Vilde og Anna sang og vant i Melodi Grand Prix Junior 2016. Vi er vestlendinger når vi er østpå og vi sier begeistret at vi er vi kommer fra «the western part av Norway» og legger ofte til «the most beautiful part av Norway» når vi er utenlands.
Nydelige Vestlandet er likevel ikke godt nok når det blir snakk om forpliktende politisk samarbeid. Det synes jeg er trist. Vi har muligheten til ytterligere løfte transportsektoren, vi kan jobbe fram felles næringspolitikk, vi kan bidra mer aktivt i miljøkampen, vi kan utvikle kulturpolitikk sammen, vi blir betydelig mer politisk slagkraftig mot sentralmakten og vi kan ikke minst forvente store nye oppgaver når vi står samlet i en sterk region. Vi kan for eksempel kreve å få overta den statlige delen av barnevernet, sykehus, veivesen og en rekke andre oppgaver.
Ja, jeg er innforstått med at et motargument for større regioner er at oppgavene ikke er klare. «Hadde vi bare visst hva oppgavene var, skulle vi sannelig gått inn for en større region» går igjen som utsagn. Jeg er villig til å satse på det motsatte. I det vi organiserer oss i en stor region vil det være betydelig lettere å forlange nye oppgaver!
Vi trenger nye sterke folkevalgte regioner. Vi trenger ikke dagens fylkeskommuner. Rogaland fylkesting skriker etter større oppgaver. Det holder ikke med kollektivtransport, noen veier, videregående skoler og litt kultur. Står vi alene i Rogaland frykter jeg at vi knapt får mer. Og når attpåtil de nordligste kommunene i Rogaland nå ønsker seg nordover, står vi kjapt igjen som regionreformens store taper!
De politiske paradoksene står i grunnen i kø. Det er nesten ubegripelig at Høyre og Fremskrittspartiet, som har programformuleringer som går klart i retning av å legge ned fylkeskommunen, blir så sterke motstandere av en Vestlandsregion. Høyre kritiserte høylydt Stoltenberg 2-regjeringen da de la sin regionreform på is. Tidspunktet er bedre nå når vi samtidig har en kommunereform gående parallelt. Dermed blir det litt hult når dagens regjeringspartier i Rogaland blir så hardnakket motstander av en stor Vestlandsregion. Arbeiderpartiet roper nå på oppgaver, men glemmer at den rød-grønne regjeringens regionreform ikke akkurat var tydelig på oppgaver heller.
Formannskapet i Stavanger hadde regionreformen til høring i desember. Hele 15 av 19 representanter stemte for at Rogaland skulle slå seg sammen med en eller to andre fylker. I en sekundær votering ble det flertall for at Rogaland skulle slå seg sammen med Hordaland, mens et stort mindretall ønsket alle tre fylkene i den primære avstemningen. Venstre stemte primært for de tre, og for de to i den sekundære.
Jeg er klar over at Venstre i fylkestinget sa nei til en stor-region. Jeg skjønner at det var skuffelse over intensjonsavtalen. Jeg skjønner at geografisk avstand kan bidra til avstand mellom innbyggere og folkevalgte. Jeg er likevel sikker på at det kan kompenseres på ulike måter i et høyt teknologisk smartsamfunn. Dessuten er det vel ingen tjenesteområder som har så stor avstand mellom folkevalgte og innbyggere som sykehussektoren. Det er nok de færreste på Vestlandet som vet hvem som er styreleder i Helse Vest! Jeg tror det er mulig å ha et fullgodt system som ivaretar innbyggerkontakten på en tilfredsstillende måte i et nytt folkevalgt regionsting.
Fylkestinget har gjennom årene hatt ulik sammensetning fra starten hvor det var fylkets ordførere som utgjorde tinget til i dag hvor det er 47 folkevalgte representanter. Det var først i 1976 fylkeskommunen ble en egen selvstendig forvaltningsenhet. I årene som fulgte opplevde fylkeskommunene vekst hvor både sykehus, rusinstitusjoner og barnevern var i oppgaveporteføljen. Rogaland har på det meste hatt betydelig flere kommuner enn i dag, og før 1919 het det Stavanger amt. Det har vært en utvikling siden 1837. Nå når vi kunne ta et nytt utviklingssteg, velger fylkestinget det vekk. Jeg er rimelig sikker på morgendagens Vestlandsregionen er betydelig mer liv laga enn dagens fylkeskommune. Sterke kommuner og sterke regioner er demokratisk krutt. Det hadde gitt morgendagens folkevalgte større innflytelse, større grad av styring og et klarere mandat. Og større oppgaver.
Men Rogaland fylkeskommune har sagt sitt, og de har foreløpig sagt nei til denne muligheten. Det må respekteres, men jeg håper det kommer en ny runde.
Tenk å kunne representere Vestlandet. Tenk at politikere fra Eid til Moi kunne være med å videreutvikle en samlet region? Jeg registrerer at utflyttede bergenser, bosatt i Rogaland, advarer mot en region der Bergen er med, blant annet fordi bergensere kan bli for brautende og dominerende. Det er å overdrive bergensere rolle og betydning. Vi klarer dette. Vi kan da ikke stoppe opp. Vi må ha mot til å utvikle oss videre.
Jeg er rimelig sikker på at det var med stolthet ordførerne fra indre Ryfylke representerte sine respektive kommuner i Fylkestinget på slutten av 1800-tallet. Jeg er rimelig sikker på at de fremtidige regionrepresentantene med stolthet vil representere Vestlandet. Smak på det flotte ordet. La oss også lage det til en samlet folkevalgt arena.