Av: Iselin Nybø, Stortingsrepresentant (V)
Vi skal ta ungdom på alvor. I Norge er vi flinke til å gi ungdom mulighet til å påvirke i politiske prosesser. Vi har sterke ungdomsorganisasjoner, dyktige fagmiljøer innen forskning på ungdom og medvirkning, og de fleste kommuner har ungdomsråd eller ungdommens kommunestyre. Likevel er det ikke all ungdom som blir tatt tilstrekkelig på alvor. Noen kommuner har ingen ordninger for ungdomsmedvirkning. Og de fleste partiene, inkludert Arbeiderpartiet, stemmer stadig imot Venstres forslag om stemmerett for 16-åringer. Det er til tross for at 16-åringer både betaler skatt og kan settes i fengsel, og alle er enige om at ungdom skal ha økt rett til medbestemmelse. Nettopp derfor synes jeg Arbeiderpartiet fortjener ros for å ha tatt opp et forslag om et nasjonalt kompetansesenter for ungdomsarbeid og ungdomsmedvirkning. I Rogalands Avis 24. januar kritiseres Venstre av stortingsrepresentantene Hege Haukeland Liadal, Jorid Holstad Nordmelan og Martin Henriksen (Ap) for å ha stemt imot et slikt kompetansesenter.
Debatten er viktig. Jeg er ikke overbevist om at Arbeiderpartiet har riktig svar. Det er ikke alltid slik at ethvert problem man peker på, best lar seg løse med å opprette et nytt offentlig kontor eller øke det offentlige byråkratiet med enda noen stillinger. Bufdir er statens utøvende fagorgan på barne- og ungdomsfaglige spørsmål, og har som oppdrag blant annet å «fremme like muligheter, deltakelse og medvirkning» for barn og unge. Når mange høringsinstanser syntes et helt nytt kompetansesenter er en god idé, er det kanskje først og fremst et signal om at Bufdir må styrke denne delen av sitt arbeid. Å opprette et helt nytt senter under et helt annet departement enn det som i dag har ansvaret for feltet, har jeg vanskelig for å forstå at skal gi bedre svar. Det er forståelig at Bufdir oppleves som stort og byråkratisk, og det bør statsråden gjøre noe med. Men å opprette nye etater og institusjoner minsker ikke mengden byråkrati som aktører og organisasjoner må forholde seg til.
Nasjonale kompetansesentre kan være riktig løsning noen steder, for eksempel innenfor helsesektoren der mange slike sentre arbeider med å videreutvikle et samspill mellom forskningsinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner, helseforetak og organisasjoner. Andre steder har vi allerede sterke aktører i sivilsamfunnet, som koordinerer arbeid og som besitter enorme mengder kompetanse. Jeg vil særlig peke på Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), som blant annet har vært utrolig viktige for å mobilisere ungdom til å stemme, og til å spre informasjon om demokratisk medvirkning. Det er en svært viktig institusjon. Å styrke denne og lignende selvstendige organisasjoner vil ikke bare styrke ungdoms medvirkning, men styrke ungdoms medvirkning på egne premisser.
PS! I statsbudsjettet for 2017 økte bevilgningene til selvstendige barne- og ungdomsorganisasjoner med 10 millioner kroner som følge av budsjettforliket mellom Venstre, KrF og regjeringspartiene.