Velferd har gitt oss rikdom

KRONIKK: En gang i tida var det politiske debatter om vi skulle ha rett til ferie eller ikke. Nå nyter de fleste av oss ferien i lange og fulle drag.

Rogalandsavis

Av Marianne Chesak, varafylkesordfører (Ap), og Hadia Tajik, nestleder Ap

Vi har nå faktisk både en rett og en plikt til å ta ferie. Det var ikke alltid en selvfølge.

For nordmenn er ferie en lovfestet rettighet for de som er i arbeid. Vi tar det for gitt at vi skal ha regelmessige pauser fra hverdagene. Men for bare noen generasjoner siden var ordet ferie et fremmedord, og det var utenkelig å få lønn mens man satt på bryggekanten midt på lyse dagen.

Den første ferieloven fikk vi i 1947. Den ble fremmet av Stavanger-mannen Sven Oftedal som var sosialminister i Gerhardsens regjering. Oftedal vokste opp i et hjem med sterke venstretradisjoner, og faren Lars Oftedal var redaktør i Stavanger Aftenblad og statsråd i tre Venstre-regjeringer. Sven Oftedal utdannet seg som lege og brant for forebyggende helsearbeid, utjevning av forskjeller i befolkningen og at det skulle bli lettere å «bryte lenkene», som han selv sa. Hans sterke rettferdighetssans førte ham inn i arbeiderbevegelsen.

Da ferieloven ble vedtatt var krigen to år bak oss, og vi var i ferd med å bygge landet på nytt. Norge var et fattig land, og ingen drømte om å finne olje på norsk sokkel. Samtidig hadde folk en drøm om et samfunn hvor alle skulle yte etter evne og få etter behov. Derfor klarte en å enes om reformer som ferieloven, trygdeloven og barnetrygd på tross av en slunken statskasse.

Sven Oftedal kom med viktige bidrag til reformer som har lagt grunnlaget for dagens velferdssamfunn. Kanskje var det aller viktigste bidraget hans det grunnarbeidet som senere ble til dagens folketrygd. Vel­ferds­reformene kom i denne tiden som perler på en snor og ble ikke sett på som en utgift men som en investering i befolkningen og landet.

Det er interessant at rettigheter for folk flest kom på en tid hvor landet vårt tilsynelatende ikke hadde midler til å bygge velferd. Men de valgte bevisst å prioritere nettopp velferd og det med god grunn. Arbeid og velferd er grunnleggende for en sunn og vekstkraftig nasjonaløkonomi fordi disse to påvirker hverandre positivt. Når man har gode ordninger for hele mennesket, så får man også flere mennesker som kan bidra i samfunnet - flere i arbeid.

Små økonomiske forskjeller styrker Norges økonomi totalt sett. Land med stor forskjell på fattig og rik gjør det dårligere økonomisk sammenlignet med land hvor folk er likere. Dette er grunnen til at velferdsstatene i Skandinavia blir sett opp til verden over. Den høye lykkefølelsen vi jevnlig måler i befolkningen, viser tydelig at vi er inne på noe godt i samfunnet vårt.

Vi vet at det kommer utfordringer som vil sette velferdssamfunnet vårt under press.
Klimaendringer, flyktningebølger, flere eldre og digitalisering er bare noen av de store trendene som allerede er igang med å påvirke arbeidslivet og samfunnets utforming. Samtidig som dette pågår i storsamfunnet, mener Høyre at tiden for de store velferdsreformene er forbi.

Landets økonomi kommer til å bli strammere i tiden som kommer og noen politiske partier mener at det må møtes med kutt i velferdstjenester. Altså, stikk i strid med verdiene og strategien som bygget Norge i etterkrigstiden.
Det er Arbeiderpartiet uenig i.

Landet er bygget på tanken om at velferd er grunnleggende for et godt og bærekraftig samfunn, og at det i takt med tiden er nødvendig med endringer. Velferdsreformenes tid er på ingen måte forbi. Vi ser alle at velferden er avhengig av at alle bidrar. Men skal vi få flere mennesker i arbeid så må man se hele mennesket.

Det er behov for fast arbeidstid og fast hviletid. Det er behov for et sikkerhetsnett som tar vare på deg når du har behov for det. Fordi trygge mennesker yter mer.
Det er ikke behov for mer midlertidighet i et arbeidsmarked der arbeidsfolk får en stadig mer løselig tilknytning, og det er ikke behov for karensdager som øker forskjellene mellom folk. Fundamentale rettigheter som sykelønnsordningen er under press. Grunnmuren for det gode liv med små forskjeller slår sprekker.

Det er ikke oljen i seg selv som har gjort Norge rikt, men måten vi har forvaltet den på. Det er nok av land som har forvaltet sin oljerikdom på en dårlig måte uten å få den samme nytten for fellesskapet som vi har klart å oppnå. Verdiskaping handler først og fremst om mennesker som bidrar til å produsere og skape noe.

Skal vi nå, på toppen av vår rikdom, skusle vekk de ressursene vi gjennom nitidig arbeid har bygget opp? Skal vi ofre rettighetene til folk på den kortsiktige profittens alter? Det er ikke bærekraftig i det lange løp.
Arbeiderpartiet slutter aldri å kjempe for et samfunn med like muligheter for alle. Det er den beste langsiktige politikken for et godt Norge. Det bør også være i interessen til hver og enkelt av oss. En langsiktig strategisk egoisme, om du vil.

Det er menneskene som bør stå i sentrum dersom vi skal klare å få flere ut i arbeid og fortsette å videreutvikle en velferdsstat som resten av verden fortsetter å se opp til. Det er hvert enkelt menneske som er byggesteinen i et godt samfunn, og da må vi ta vare på alle.

Skal vi ofre rettighetene til folk på den kortsiktige profittens alter?