Nyheter

«Van Gogh - At Eternity’s Gate»: Reddes av Willem Dafoe

En høyttravende, selvhøytidelig film iscenesatt av en selvnytende kunstner som retter kameraet sitt mot en annen kunstner.

3

Drama

«Van Gogh - At Eternity’s Gate»

Regi: Julian Schnabel

Sv./Ir./Eng./Fr./USA 2018

Julian Schnabel har med stolthet kultivert en image som den amerikanske kultelitens mest pompøse egoklump, og personligheten hans kommer tydelig frem i «Van Gogh - At Eternity’s Gate». Schnabels har ofte fokusert på geniale kunstnersjeler på utsiden av samfunnet, som i «Basquiat» (1996) og «Before Night Falls» (2000), men denne gangen tar han for seg et ikon som allerede har vært temaet i over tretti filmer. Den mest kjente er trolig «Lust for Life» (1956), som sikret Kirk Douglas en Oscar for hovedrollen som Vincent van Gogh. I fjor fikk vi også se den vakre, oljemalte animasjonsfilmen «Loving Vincent», som tok oss med inn i bildene hans. Schnabel gir oss et mer impresjonistisk, absintpåvirket portrett av den nederlandske postimpresjonisten (prøv å si det fort ti ganger etter hverandre!), som gir oss en klar fornemmelse av hvordan det kunne ha vært å stå ved siden av van Goghs når han malte sine mesterverk på den sørfranske landsbygda. «At Eternity’s Gate» følger Vincent van Gogh (Willem Dafoe) under hans siste leveår. En utstøtt, patetisk skikkelse med svekket psykisk helse, som lever i fattigdom og sliter med å få noen til å akseptere kunsten hans. Van Gogh drukner sorgene sine i Absint, mens barn kaster stein på ham, voksne banker ham opp og de mentale problemene sender ham ut og inn på mentalsykehus. De eneste flyktige øyeblikkene her føler seg fri er alene i naturen, mens han fanger opp skjønnheten rundt seg med frenetisk intensitet.

Les også: Bjørn Floberg (71): – Jeg håper jeg kan fortsette til jeg dør (+)

I løpet av sine siste leveår i Sør-Frankrike skapte van Gogh over to hundre malerier, inklusive flesteparten av sine mest kjente mesterverk. Schnabel hopper over den legendariske ørekuttescenen, men antyder at selvmutileringen mest skyldes fortvilelsen over at bestevennen Paul Gauguin (Oscar Isaac) forlot ham for å reise tilbake til Paris. Filmen utforsker også den samme teorien rundt kunstnerens tidlige død som «Loving Vincent», og inkluderer minneverdige gjestespill fra blant andre Mads Mikkelsen, Emmanuelle Seigner og Niels Arestrup. Fremfor å gjenfortelle en historie vi har hørt før og surfe igjennom de biografiske høydepunktene, velger Julian Schnabel å fange opp subjektive øyeblikk. Litt som et interaktivt kunstgalleri der vi ser forskjellige bilder og danner et helhetlig inntrykk av opplevelsen etterpå. Ingen dum ide i teorien, men «At Eternity’s Gate» bærer preg av Schnabels behov for å plassere seg selv på samme nivå som hovedpersonen. Han har gitt van Gogh og kumpanen Paul Gauguin lange monologer om kunst og kreativ prosess, som gir inntrykk av å være ting Schnabel selv kunne ha vært troendes til å si. Dialogen klinger ofte falsk, og føles sjeldent særlig innsiktsfull. Denne gangen har Schnabel før første gang påtatt seg redigeringsarbeidet (sammen med sin unge samboer og med-manusforfatter; den svenske interiørdesigneren Louise Kugelberg), noe som muligens ikke var verdens beste ide. Han haler ut scenene alt for lenge, og overvurderer hvor lenge publikummere kan tolerere den veivete, håndholdte kameraføringen uten å bli sjøsyke.

Les også: Bruno Ganz (1941 - 2019): En melankoliens mester

I enkelte scener velger Julian Schnabel også å gjenta de samme replikkene om og om igjen, alt i et forsøk på å plassere oss inni van Goghs subjektive synsvinkel. Det samme gjør Tatiana Lisovakaias atonale musikkspor, som ser ut til å ha blitt komponert ved å la en huskatt trampe over tangentene på et piano mens et barn spiller fiolin i bakgrunnen. Resultatet er tidvis slitsomt, tidvis tålmodighetsprøvende og innimellom en interessant skildring av van Goghs kreative prosess. Dette minner om noe Terrence Malick kunne ha laget på eldre dager, og det er definitivt ikke ment som et kompliment. «At Eternity’s Gate» har imidlertid et stor trumfkort: Willem Dafoe. Han gjør et troverdig, nyansert portrett av den dypt plagede kunstneren, og er så dedikert at han lærte seg å male som Vincent van Gogh. Så ja, scenene der vi ser van Gogh male er ofte utført av Dafoe selv (andre malerier er gjenskapt av Schnabel). Han skildrer van Gogh empatisk som en mild, overfølsom sjel med mindreverdighetskomplekser, og et ustabilt temperament som eksploderer når han føler seg truet. At Dafoe i virkeligheten er 25 år eldre enn Vincent van Gogh var da han døde spiller ingen rolle når vi står ovenfor skuespillerkunst av et så høyt kaliber. Han ble med rette Oscar-nominert for «A Eternity’s Gate», og det er påfallende at filmen ikke har mottatt andre nominasjoner. Regissørens overdimensjonerte ego overskygger alt annet, men ikke engang Julian Schnabel er i stand til å trekke oppmerksomheten bort fra Willem Dafoe.

Mer fra Dagsavisen