Kultur

Uten moralsk kompass

«Sicario 2: Soldado» klarer ikke helt å leve opp til forgjengeren.

4

drama

«Sicario 2: Soldado»

Regi: Stefano Sollima

USA/Italia 2018

«Sicario» endte opp på undertegnedes «Årets beste filmer»-liste tilbake i 2015, men det kommer nok ikke «Sicario 2: Soldado» til å gjøre. Man savner den kjølige presisjonen til regissør Denis Villeneuve, som var travel opptatt med «Blade Runner 2046». Han tok samtidig med seg de sentrale nøkkelpersonene på det tekniske teamet, deriblant mesterfotografen Roger Deakins og den Oscar-nominerte filmklipperen Joe Walker. Så «Soldado» føles unektelig som en ganske annen film enn forgjengeren.

Man har plassert en høvelig stødig erstatter i registolen: italienske Stefano Sollima, som sist var å se på norske kinoer i 2016 med mafiadramaet «Suburra». Den kreative kraften her er allikevel manusforfatter Taylor Sheridan («Hell or High Water», «Wind River»), som skrev manus til begge filmer og har en tredje historie klar. For «Sicario 2: Soldado» er planlagt som den midterste delen i en trilogi, noe som muligens forklarer hvorfor filmen ender mer som en pilotepisode til en kabelserie. Flere spørsmål etterlates ubesvarte, men trådene vil trolig bli tatt opp igjen i neste kapittel.

«Sicario 2: Soldado» er allikevel ikke fri for overraskelser, og tar noen uventede vendinger omtrent hver bidige gang vi tror vi vet hvor historien er på vei. Emily Blunts desillusjonerte rollefigur Kate Macer er fraværende, mens «Soldado» fokuserer på den moralsk fleksible, lakoniske CIA-agenten Matt Graver (Josh Brolin). Han er muligens den filmhelten amerikanere fortjener i Trump-æraen: en mann fri for byrdene av prinsipper, etikk og samvittighet, som kidnapper småjenter i statsapparatets tjeneste og sprenger familiemedlemmene til terrormistenkte med droner, ikledd et rampete smil og Crocs-sandaler.

Les også:

I tråd med tidsånden består fiendebildet dessuten av folk Trump konsekvent har beskrevet som «dyr»; meksikanske immigranter, som som kjent bare består av kartellmedlemmer og bestialske forbrytere. Etter at islamistiske selvmordsbombere dreper femten personer på et kjøpesenter i Kansas City blir Matt Graver tilkalt til hastemøte med forsvarsdepartementet, som gir ham frie tøyler til å bekjempe de meksikanske narkokartellene som smuglet terroristene inn i USA. Gravers løsning er å gå til krig mot «alle», og han rekrutterer sin gamle medhjelper Alejandro Gillick (Benicio Del Toro).

Den colombianske drapsmannen er fortsatt drevet av en personlig vendetta, og målet denne gangen er å sette de forskjellige kartellene opp mot hverandre. Til det formål kidnapper CIA datteren til den mexicanske kartellsjefen Carlos Reyes; som sto bak drapet på Alejandros familie. Hun er Isabelle (Isabele Moner), en trassig tenåring som er vant til å bruke farens makt som en usagt trussel – men er snart redusert til en livredd jentunge, som opparbeider seg flere traumer enn en livstid med terapi vil kunne reparere.

Planen er å narre jenta til å tro at hun ble kidnappet av farens fiender, og deretter reddet av CIA. Alt de behøver å gjøre etterpå er å plassere Isabelle i territoriet til et av de rivaliserende narkokartellene, og vente på at krigen starter. Det viser seg imidlertid at tøylene ikke er fullt så frie som Graver ble forespeilet, og forsvarsministeren James Riley (Matthew Modine) snur ryggen til operasjonen. Snart er Alejandro og Isabelle fanget bak fiendens linjer i Mexico, uten ryggdekning eller allierte.

Les også:

Herfra tar «Sicario 2: Soldado» noen overraskende vendinger, uten å helt klare å legitimere sin egen eksistens som noe annet enn en økonomisk avgjørelse. Filmen trekker noen interessante paralleller mellom hvordan fotsoldatene ukritisk følge ordre på begge sider av loven, og begår uhyrlige handlinger for å behage sine overordnede. I den grad «Sicario 2: Soldado» har noen klar politisk agenda er det i en antibyråkratisk og antiautoritær attityde som er nærmere libertarianske prinsipper enn de republikanske. Jeg tipper allikevel at Trump-velgere kommer til å digge filmen skikkelig: med sine meksikanske kartellmedlemmer som smugler selvmordsbombere over grensen til USA, tortur av terroristmistenkte, konspirasjonsteoretiske «false flag»-operasjoner og upålitelige byråkrater.

Det er interessant at dette er en film totalt uten moralsk kompass; og stort sett alle vi møter er forferdelige mennesker. Stefano Sollima hadde omtrent samme etisk nøytrale tilnærming til den italienske mafiaen i «Suburra», men han har ikke den samme kontrollen over elementene denne gangen. For å opprettholde den blytunge stemningen lener Sollima seg litt for mye tilbake på det tyngende musikksporet av islandske Hildur Guðnadóttir, som overtok oppgaven etter hennes nylig avdøde samarbeidspartner Johann Johannsson (som filmen er dedikert til). «Soldado» fungerer bra som en intens, alvorstynget, moderne western, men sliter i sammenlikningene med forgjengeren.

Det er et tomrom her, som «Sicario» fylte med Emily Blunts sjelfulle skuespillerprestasjon, Roger Deakins’ mesterlige filmfoto og Denis Villeneuves kunstneriske tyngde. Uten dem føles «Sicario 2: Soldado» betydelig mer generisk og langt fra like bemerkelsesverdig – så vi får sannelig håpe at de alle vender tilbake i den tredje filmen.

Mer fra Dagsavisen