Også aper reagerer mot urettferdighet. Foto: Anders Martinsen / NTB scanpix

Urettferdighet: Hva aper kan lære oss

PERSPEKTIV: Agurker er slett ikke det samme som druer.

Rogalandsavis

Tekst: Marte Gerhardsen, leder for Tankesmien Agenda

Du lever fire ganger så farlig om du tar et fly med første klasse enn et fly uten inndelte seksjoner. Risikoen for trøbbel på fly der passasjerene er delt inn i ulike klasser, er like høy som etter en 9,5 timers forsinkelse på flyet.

I forrige uke fløy jeg til Washington.  Vi som satt på økonomiklasse slapp inn midt i flyet og fikk ikke se inn på førsteklasse, de hadde en egen inngang. Det er det en grunn til.

De siste årene har økonomiske forskjeller mellom folk – ulikhet – blitt et stadig viktigere politisk tema av to grunner. For det første vet vi veldig mye mer om de økonomiske konsekvensene av økonomiske forskjeller på grunn av nye data og forskning. For det andre har forskjellene mellom folk både i verden og mellom folk som bor i samme land vokst, fort og mye. I fjor dro de én prosent rikeste inn 82 prosent av rikdommen som ble skapt, mens den fattigste halvparten blant oss ikke fikk noe. Forskjellene øker også jevnt og trutt i Norge.

LES OGSÅ: – Det er ikke mye å glede seg over. Når jeg har betalt faste utgifter, er det lite igjen å leve for

Så urovekkende er utviklingen på dette området at det har blitt et hovedtema for aktører som OECD, Verdensbanken og IMF. I forrige uke var det et viktig tema for gjestene på World Economic Forum i Davos. Fordi ulikhet hemmer økonomisk vekst. Men økende ulikhet gjør også noe med hvordan vi føler oss, og påvirker avgjørende valg vi gjør i livet.

I boken «The Broken Ladder: How Inequality Affects the Way We Think, Live, and Die» forsøker professor i psykologi Keith Payne å vise hvorfor og hvordan.  Det han finner er tankevekkende.  Like viktig som hvordan vi faktisk har det, er hvordan vi opplever å ha det relativt til andre: «Ulikhet får folk til å føle seg fattige og oppføre seg som fattige selv når de ikke er det», skriver han.

Et illustrerende eksempel er et eksperiment gjennomført blant aper. Apene lærte å bytte til seg agurker mot småstein. Så forsøkte forskeren tilfeldig å bytte til seg en stein mot en drue fra en ape. Aper elsker druer, så det gikk bra. Men når forskeren så forsøkte å bytte den sedvanlige agurk mot stein hos resten av apene som hadde sett at kompisen fikk drue, ble tilbudet om agurk avslått. Noen aper kastet agurken tilbake mot forskeren i sinne. Følelsen av å bli urettferdig behandlet overskygger med andre ord følelsen av hva vi i utgangspunktet er fornøyde med.

LES OGSÅ: De aller rikeste drar ifra

Når folk rundt oss blir rikere, øker det våre standarder for hvor mye som er «nok» – for den eneste måten vi kan bestemme det, er ved å sammenligne oss med andre. Denne følelsen oppstår ikke bare i bunnen av inntektsfordelingen, skriver Hannah Gitmark i Agenda Magasin denne uka. Når vennene og naboene dine begynner å installere benkeplater i skinnende kvarts, ser plutselig din granittbenk litt shabby ut. 

De fattigste 40 prosentene av amerikanerne tjener nesten akkurat det samme i dag (justert for inflasjon) som de gjorde i 1960. Objektivt sett skal altså fattige og arbeiderklasse-amerikanere være i omtrent samme situasjon i dag som da. Problemet, ifølge Payne, er at det oppleves helt forskjellig. Arbeider­klassen forventet å utvikle seg sammen med de rikeste, men gjorde det ikke.

Folk som føler at de sakker akterut, bruker mer dop, røyker mer og spiser mer usunn mat og tror mer på konspirasjonsteorier og ekstreme ideologier som gir enkle svar enn folk som føler at de henger med.  Payne viser hvordan ulikhet deler oss, kløyver oss inn i leirer og fører til en oss-mot-dem-tankegang. På sikt ødelegger det tilliten vår til hverandre og undergraver et sunt og velfungerende samfunn.

Et argument som stadig fremmes av vår egen regjering, er at så lenge de fattigste ikke får det verre, så er det ikke så farlig at de rike blir rikere. Fokuset på de rikeste i samfunnsdebatten og som gjenstand for forskning avfeies ofte som uttrykk for misunnelse. Payne argumenterer godt for hvorfor det ikke er slik. Når vi opplever at folk rundt oss drar fra oss, går det ut over våre egne forutsetninger for et godt liv.

LES OGSÅ: Bompenge-bombene

At noen gjør det litt bedre enn oss kan stimulere til økt egeninnsats og i utgangspunktet være bra, både for samfunnet og for oss. Men store forskjeller virker annerledes. I dagens USA har du større sjanser for å ta høyere utdanning hvis du har dårlige karakterer og rike foreldre, enn hvis du har gode karakterer på videregående, men skjebnen har utstyrt deg med fattige foreldre. Et samfunn der lommeboka avgjør framtiden mer enn talent, utdanning og innsats, er ikke rettferdig. På sikt vil det gi alle dårligere levevilkår.

Payne viser hvordan vi reagerer på ulikhet på den samme systematiske, forutsigbare måten igjen og igjen: Vi blir mer kortsiktige og tilbøyelige til risikabel oppførsel, og mer villige til å ofre en sikker framtid for umiddelbar tilfredsstillelse.

La oss gå tilbake til det klassedelte flyet: Eksperimenter viser at risikoen for at noen får et raseriutbrudd eller utøver vold mot noen, øker dersom flyet har inndelte seksjoner etter prisen på flybilletten. Det verste er hvis folk må gå forbi første klasse og se på de store og behagelige setene før de selv kryper ned i økonomisetet sitt. Derfor har flere flyselskaper begynt å slippe inn folk midt i flyet. Ute i samfunnet er det vanskeligere å skjule forskjellene. Kampen mot økende ulikhet handler ikke bare om å redusere fattigdom, det handler om å skape en rettferdig samfunnsutvikling der alle opplever at de er med.

LES OGSÅ: Nærmere 200.000 nordmenn eier bitcoin – Vestlandet skiller seg ut