Unntatt fra offentlighet

– Jeg har aldri hatt en drøm om å bli forfatter. Jeg har fortsatt ingen drøm om å bli det, sier krimdronningen. Gjennom 25 år har hun skrevet 23 bøker om blant annet kriminolog Inger Johanne Vik og politietterforsker Hanne Wilhelmsen.

Offisielt ble den ikke-eksisterende drømmen realisert da Aschehoug utlyste en krim-skrivekonkurranse i 1992. Holt hadde lenge tenkt det hadde vært gøy å bruke erfaringene fra tida i Oslo politikammer i en roman. På den tida jobbet hun som advokat, og arbeidstiden strakte seg som regel ut i de sene nattetimene. Derfor rakk hun ikke fristen til konkurransen. Da manuset var ferdig, tenkte den kommende debutanten at Aschehoug sikkert vasset i krimmanus. Derfor henvendte hun seg til det som den gang het Cappelen forlag. Året var 1993, og boka ble kjent som «Blind gudinne». Holt hadde ikke ambisjoner om å skrive mer enn den ene boka, men nesten ti millioner solgte bøker senere, vet vi at historien ble en ganske annen.

Den mer uoffisielle historien er kanskje å finne i barndomsriket til familien Holt i Tromsø. Annes far, Olav Holt, var fysiker og bestyrer for Nordlysobservatoriet ved Universitetet i Tromsø. Der bodde familien en periode, og ungjentas sterke nysgjerrighetsgen fikk utvikle seg i full vigør. I et innlegg på Facebook skriver Holt at faren lærte henne å se opp mot nattehimmelen, alltid med den største undring.

– Vi hadde tilgang på alt mulig av laboratorier, antenner og teleskoper. Jeg var så nysgjerrig, og det er jeg fortsatt. Jeg blir aldri lei av å lære nye ting. Og noe av det beste med å være forfatter er all den researchen og lesingen jeg får gjort. Men mennesker derimot, de er jeg ikke like nysgjerrige på. Jeg frykter at andre mennesker kommer til å kjede meg, selv om de færreste i virkeligheten egentlig er kjedelige. Jeg er like redd for jeg skal kjede andre, sier Holt.

– Likevel har du valgt å basere et helt forfatterskap på komplekse krimhelter, som andre lesere skal bli nysgjerrige på?

– Det er noe helt annet! Jeg liker best å forholde meg til verden med en glassplate mellom meg og den. Jeg kan observere mennesker, jeg ser ubegripelig mye på TV, jeg leser mye, jeg tenker mye på menneskenaturen, men jeg er ikke så glad i å møte dem og snakke med dem. Da vil jeg heller se dem i en spillefilm, i sofakroken, sier Holt.

Les også: Glødende nasjonalsosialist og forhatt Hamsun-frue. Og hun angret ingenting. (DA+)

Hjernen er alene 

Anne Holt er selvmotsigelsen selv, der hun sitter foran meg på Nedre Foss Gård. Restauranten er relativt folketom, men selv med et publikum på to tar hun rommet. Ordene flyr ut av munnen hennes som en mitraljøse, hun er ofte dønn ærlig, skarp, tydelig, men også svært underholdende. Man skulle tro hun elsket å være blant folk. Men Anne Holt har brukt lang tid på å trekke seg ut av offentligheten.

Saken fortsetter under bildet. 

Det er godt å være alene, mener forfatter Anne Holt. Foto: Mimsy Møller

– Samvær med andre mennesker tapper meg for energi, ja. Jeg blir veldig sliten, selv når jeg har hatt det skrekkelig hyggelig sammen med andre. Da må jeg være helt alene noen dager. Jeg tror faktisk ikke det er noen grenser for hvor lenge jeg kunne trives med å være helt alene. Hvis jeg ikke hadde hatt kone og barn, er jeg sikker på at jeg hadde hatt det utmerket med å være alene i ett helt år, uten å se noen andre. Jeg savner jo sjeldent vennene mine for eksempel. Jeg savner bare de jeg elsker, som jo er ytterst få. Det er kona og datteren vår, og noen få til. Men hadde det ikke vært for dem, kunne jeg blitt sendt til Bjørnøya på en utpost og blitt der. Med bikkja, da. Pluss internett og bøker, smiler Holt.

Den introvertes sammenstøt med offentligheten finner også sted i hennes siste roman «En grav for to». Her møter leseren stjerneadvokaten og tidligere toppidrettsutøver Selma Falck, som tilsynelatende elsker å posisjonere seg på godt belyste pidestaller, i både idretten og i kjendisverdenen. Holt er likevel av en annen oppfatning.

– Jeg tror ikke Selma vet selv at hun er introvert, men det er hun. Å være med andre mennesker, dra på fester og premierer, det har vært hennes måte å slippe å konfrontere seg selv på. Nå er jeg jo jeg av den oppfatningen at veldig mange er introverte innerst inne, og at de hyperekstroverte veldig ofte løper fra et eller annet. For det er jo så godt å være alene! På den andre siden har du oss veldig introverte, som trives best helt alene. Sånn er ikke Selma. Hun trives jo med andre, sier Holt.

Les også: William Nygaard: – Jeg ble så lei av å repetere og fortelle den historien (DA+)

Inspirert av Johaug-saken

Holt borrer i samfunnslagene hver gang hun skriver krim. I sin siste roman tok plottet en helomvending da Therese Johaug-saken sto på for fullt. Holt fulgte Trofodermin-kremens felling av skihelten med sjokk og vantro:

– Johaug-saken viste et samfunnsproblem, som er i ferd med å vokse ut av alle proporsjoner, begynner Holt.

Påstanden ryddet hun plass til i sin siste roman, som egentlig skulle handle om noe helt annet enn et scenario umiskjennelig likt Johaugs.

I romanen møter leseren langrennsløperen Hege Chin Morell. Hun oppdager en tube med Trofodermin i toalettmappen, registrerer varseltrekanten og kaster tuben, men tester likevel positivt for klostebol senere. På grunn av Selma Falcks egen fartstid i miljøet, blir hun hanket inn for å renvaske Morell for påstandene. Men når et mord på en mannlig langrennsløper finner sted like etter, blir det starten på en ny karrierevei for Falck: privatetterforskningen.

Med dette som utgangspunkt ønsket Holt å gå inn i det hun ser på som et stort samfunnsproblem: det skjeve størrelsesforholdet mellom skyld og straff.

– Like viktig som ytringsfriheten er det utvidede rettssikkerhetsbegrepet. Det sier seg selv at vi må ha god rettssikkerhet i Norge, hvis noen for eksempel blir beskyldt for å ha gjort en forbrytelse. Men rettssikkerheten betyr etter min mening noe mer: rettssikkerheten skal også sørge for at hvis noe som er immaterielt vårt – som vårt sjelsliv, vårt kjærlighetsliv, vår ære, vårt navn og rykte – står i fare for å bli ødelagt, så må vi ha rettssikkerhet på disse området også. Idretten er ikke lenger det den var. I dag legger et toppidrettsnivå grunnlaget for hva du skal gjøre resten av livet. Å ilegge noen et yrkesforbud på to år, hvor et OL inngår, å skitne til navnet hennes slik, det så jeg på som et uforholdsmessig stort inngrep mot noe som helt tydelig var en tabbe. Det gjorde meg forbanna, sier Holt.

Kjærligheten til idrett har vært livslang for krimforfatteren, spesielt fotball. Forfattere som har funnet en felles arena for litteratur og idrett, er ikke spesielt mange her til lands. I samtale med Holt lurer jeg på om krimsjangeren, formelbasert som den jo er, står friere til å utforske idretten.

– Jeg tror krimsjangeren, nettopp fordi det er en formelsjanger, har flere forfattere som ikke tar seg selv så seriøst. Vi kan leke oss mer med tematikken vi holder på med.

Kanskje ligger nøkkelen i nettopp dette lekenhetsprinsippet. Per Olov Enquist formulerte det i alle fall slik; han sa at den opprinnelige drømmen om OL handlet om det lekende mennesket, om Homo Ludens.

– Jeg ser egentlig ingen grunn til at smalere kunst ikke kan befatte seg med idretten. På toppidrettsnivå har du alle komponentene som vanligvis inngår i god og interessant litteratur: sjalusi, misunnelse, hevnbehov, begjær, seiersvilje og ønsket om overvinne seg selv. Jeg tror det er enkel forklaring på dette: smale forfattere er ikke interessert i idrett!

Les også: En søndag så jeg «Jon Michelet er død». Jeg måtte svelge en klump i halsen. (DA+)

Tror ikke på forbilder

Dette året feirer Holt altså 25 år som forfatter, og 60 år i livet. Da hun debuterte i 1993, var hun en del av den såkalte kvinnelige krimbølgen. Karin Fossum kom med sin første krim i 1995, og Unni Lindell fulgte med sin første kriminalroman året etter. På den tida hadde sjangeren begynt å bli langt mer stueren enn før, og slektskapet til kiosk- og serielitteraturen ble stadig fjernere. Hamskiftet skyldtes blant annet Gyldendals krimserie på 1970- og 80-tallet, kalt «Den svarte serie». Serien opererte under det nesten naturstridige slagordet: «Kriminal for den kresne». I serien fantes blant annet en rekke bestselgende utgivelser av de svenske krimheltene Sjöwall & Wahlöö, som Holt mener var viktige for dem som fulgte i deres fotspor: herunder Gunnar Staalesen, Jon Michelet og Tor Edvin Dahl, som kom et tiår før Holt, Lindell og Fossum.

– Jeg opplevde det egentlig ikke som en kvinnebølge, på det beste var det en liten krusning. Det var jo Kim Småge som kom først! Med «Nattdykk» i ’83 viste Kim at det gikk an å skrive seriøst krimlitteratur. Hun åpnet ketsjup-flaska litt for alle oss andre. Vi tok alvoret inn i krimmen og gjorde et poeng ut av å skrive gode bøker. Men det er grenser for hvor stueren krimmen faktisk kan bli, det er jo underholdning!

Parallelt med kvinnebølgen ble Holts litteratur sett i sammenheng med en annen litterær bølge, som hun forholdt seg langt mer skeptisk til: homobølgen i litteraturen, og homokampen i samfunnet som sådan.

– Jeg er motstander at man skal skrive bøker for å oppdra, eller at man skal lese for å bli oppdratt. Jeg tenker at enhver god historie skal vokse ut av noe historiefortelleren ønsker å fortelle. Jeg får fullstendig kløe av sånne analyser, som det ble gjort mange av på begynnelsen av 90-tallet og delvis 2000-tallet, om hvorvidt Hanne Wilhelmsen var bra eller dårlig for homobevegelsen. Det interesserer meg midt der sola aldri skinner om Hanne Wilhelmsen er god eller dårlig for noe som helst annet enn min lommebok, sier Holt.

– Jeg kunne ikke la Hanne oppføre seg som et forbilde! Jeg vil ikke være noe forbilde selv heller. Jeg tror ikke på de ideene, jeg tror ikke på offentlige forbilder. Jeg tror at forbildene skal du hente i ditt nærmiljø. Vi er alle sammensatte, komplekse og selvmotsigende mennesker. I det offentlige rom viser vi ikke oss selv, det klarer vi ikke. Vi er helt andre mennesker når vi kommer hjem, tro du meg. Jeg tror for eksempel Marit Bjørgen må være møkka lei av å bli kalt et forbilde. Jeg tror hun av og til vil slenge sausenebbet i veggen og si: nå gidder jeg faen ikke være forbilde lenger.

Holt har lagt homokampen på 90-tallet bak seg, men legger ikke skjul på at hun synes de var for militante i måten de tilnærmet seg problemer på.

– Ære være homobevegelsen for veldig mye, men jeg synes det var for ensrettede den gangen, og at det ikke var takhøyde for å leve livene sine forskjellig. Konfrontasjonen kulminerte da jeg giftet meg, og fikk høre at jeg ikke fortjente å gifte meg fordi jeg ikke hadde slåss for det i offentligheten. Det viktigste å si om dette er at jeg er superflink til å legge ting bak meg. Det har jeg lært av kona mi, som lever etter livsfilosofien å ikke tenke på det som var i går. Livet blir mye enklere av det. Trekk på skuldrene, børst av jakkeslagene og gå videre.

Les også: Nordmarka i Oslo har neppe vært mer uhyggelig enn i Unni Lindells nye krimroman (DA+)

Skriver inn skeive

Men lesbiske Hanne Wilhelmsen har vært et forbilde for mange lesere. Ironien er slående, for i kraft av å ikke være et forbilde, var det nettopp det hun ble. Holt problematiserte ikke Wilhelmsens seksualitet, med mindre det hadde relevans for innholdet. De viktige spørsmålene i Holts romanunivers er og blir hvem som drepte hvem, og ikke hvem som elsket hvem og hvorfor. Kanskje kan det tenkes at det opplevdes som et pusterom for den skeive leseren spesielt.

– Jeg har det som et prinsipp at skeive skal være med i alle bøkene mine, uten at legningen deres blir problematisert. Den første filmatiseringen av Inger Johanne Vik, «Modus», ble til en ren regnbueserie med homser og lesber på alle bauger og kanter! Det var stort sett bare Inger Johanne og Yngvar som var streite. I Sverige ble det stor bevissthet rundt dét: wow! En serie med masse skeive mennesker, uten at det er det som er poenget i serien, ble det snakket mye om, sier Holt.

«Blind gudinne» ble en øyeblikkelig braksuksess da den kom ut i 1993. For bok nummer to – «Salige er de som tørster» – mottok hun Rivertonprisen. Men det var ikke før hun var på bok nummer fem, at hun henga seg til forfatteryrket fullt ut. Grunnen var langt fra romantisk; det lønnet seg, enkelt og greit.

– Dette gir meg et godt liv, jeg kan gjøre mange hyggelige ting, og jeg trenger å jobbe lite. Men jeg «kicker» ikke på å skrive i seg selv. Å skrive krim handler ikke om inspirasjon, det handler ikke om en eller annen muse. Det handler om å stå opp om morran og gjøre den jobben du skal gjøre. Det krever bare litt mer selvdisiplin, sier Holt.

Fra den dagen 35-årige Anne Holt satte beina på Cappelen forlags eiendom og fram til i dag, tegner det seg et helt liv. På veien hit føler jubilanten at det har vært nok av steiner å snuble i.

– Tilbake i 1993 var jeg tilsynelatende tryggere på meg selv. Fra jeg var i ungdomsalderen og fram til jeg var rundt 40, snubla jeg og falt skikkelig av og til. Livet tok meg inn igjen ved flere anledninger. Det gjør noe med deg. Jeg tror livet tar igjen alle i grunnen. Du tar valg som er dumme for deg selv, du sårer andre mennesker, andre mennesker sårer deg – det heter å leve. Hva slags konklusjoner trekker jeg av det? Jeg kan nok ha en tendens til å være ganske selvkritisk. Jeg tenker at mennesker grovt sett er tre typer: de som mener andre har skylda, de som deler på skylda og de som mener de har skylda selv. Jeg tilhører den siste gruppa, noe som er typisk for kvinner. Menn hører typisk nok til kategori én. Hvis du flere ganger gjennom livet går på trynet og tenker at du har skylda, så trekker du deg mer tilbake til slutt, sier Holt.

Men i løpet av disse 25 årene er det likevel mye som har stått på stedet hvil. I romaner som «Salige er kun de tørste» og «Pengemannen» er asylsøkere presentert som de mest sårbare i det norske samfunnet, og i førstnevnte er også temaet at politiet har for lite ressurser til å prioritere voldtektssaker problematisert.

– Men det er viktig for meg, når jeg skriver fram ofre, at jeg peker på dem som jeg opplever som ofre i samfunnet. Som at det som regel er kvinner som er ofre for seksuell vold og at innvandrere ofte er ofre i møte med majoritetssamfunnet.

– Det er fryktelig synd at det er like aktuelt, men jeg tror det kommer til å være like aktuelt om 10 og 20 år også. Til sjuende og sist ønsker jeg at romanene mine skal stå igjen som spennende tidsdokumenter.

Fem favoritter: 

Musikk: Min kone nekter meg å røpe musikksmaken min, som visstnok er aldeles håpløs.

Film: Hvis jeg med hagle mot hodet måtte velge peker jeg på samtlige sesonger av «The Walking Dead».

Bok: Tove Janssons opprinnelige serie om Mummidalen. Særlig novellesamlingen «Sent i november».

Mat: Spagetti vongole og fårikål, helst ikke samtidig.

Sted: Fårikål.