Typografstreik rammet lokal cupfinale

Av: Engwall Pahr-Iversen

Begge oppgjørene representerte «et for første gang» i den norske fotballhistorien. I 1917 var det den første gangen at finalen ble spilt på en gressbane og dertil på Vestlandet, mens det i 1929 var første gang at et cupmesterskap ble vunnet etter ekstraomganger. Fra og med 1917 var cupen/norgesmesterskapet for øvrig et åpent mesterskap bare for fotballklubber sør for Nordland. Tidligere hadde det bare vært de beste lagene i hvert krets som fikk delta.

Den første cupfinalen i Stavanger ble blåst i gang den 14. oktober i 1917 på «den kommunale idrætsplads klokken 12 middag», som det het i forhåndsannonsene. Det var Brann og Sarpsborg som skulle møtes. Det var åpenbart stor spenning før oppgjøret som Aftenbladet fredag den 12. oktober omtalte på denne måten:

«I dag kom Sarpsborg Fotballklub med nattruten og tok ind paa Grand hotel. I eftermiddag har de beset byen og plassen, som nu er i glimrende stand. Man har nu plasert alle de tilreisende paa Grand og Victoria. Forbundsstyret bor sammen med Sarpsborg paa Grand. Brann, forbundsstyret og de øvrige tilreisende kommer i morgen formiddag. Straks efter ankomsten vil forbundsstyret – sammen med kredsstyret og idrætspladskomitéen – bese plassen og arrangementet for øvrig. De skal herunder filmes. Repræsentantmøtet holdes i Turnhallen.

MER BYHISTORIE: Marihuana dyrket i gartneri på Sølyst

Til kampen bør man helst kjøpe billetter paa forhaand, da der sandsynligvis blir en voldsom trængsel, hvis alle skal kjøpe billetter ved plassen. Om de faa sitteplassbllletter har der været sterk rift. Folk telegraferer ordre om billetter og reservasjon. Imidlertid glemmer de fleste at opgi nøiagtig tid for ankomsten, og man kjender ikke deres navne, saa mange av disse bestillinger kan man ikke ta hensyn til», het det i den en-spaltede forhåndsomtalen på avisens side 2 under den spenstige tittelen «Omkring fotballkampen». Første siden var som vanlig på den tiden dominert av ulike aksjemeglere som tilbød sin hjelp ved aksjekjøp og –salg.

Det var i den verste jobbetiden hvor slagene om aksjepostene kanskje var mer spennende enn et utenbys fotballoppgjør – selv om det var cupfinale. Nå kunne man kanskje ha trodd at avisene lørdagen før finalen ville ha skrevet atskillige spaltecentimeter om de to lagenes vei til finalen. De hadde gjennomført fire cuprunder siden det opprinnelig hadde vært 32 lag som hadde kvalifisert til cupspillet. Forutsetningen for å delta i cupen den gang var at lagene spilte i A-klassen i sine respektive fotballkretser. Det skjedde imidlertid ikke. Det var ingen aviser som kom ut dagen før den store finaledagen.

MER BYHISTORIE: Hva har Carl von Linné med Stavanger å gjøre

Lørdag 13. oktober gikk nemlig byens typografer til streik, og gjenopptok ikke arbeidet før torsdag den 18. oktober. Det ble ingen derfor avisutgivelser i de mellomliggende dagene. Riktignok slo avisene opp daglige nyhetsmeldinger i ulike forretningsvinduer rundt om i byen, men uten at det tydeligvis dekket det generelle nyhetsbehovet. Derfor ga avisene en slags oppsummering av det hadde hendt i de avisfrie dagene da de igjen utkom.

Som det blant annet het i Aftenbladet under tittelen «Siden sidst – utdrag av de sidste dagers begivenheter» – «Landskampen i fotbal som utkjæmpede på den kommunale idrætsplads søndag, blev en storstilet og i høy grad vellykket idrætsbegivenhed. Den overvares af 10.000 mennesker. Sarpsborg seiret over Brann med 4-1 …»

At bladet omtalte cupfinalen som «landskampen i fotbal» er for så vidt forståelig. Det brukte atskillig mer konsentrasjon for å takke lokale forretningsfolk for å ha stillet vindusruter til disposisjon for nyhetsmeldinger og leserne for den lojalitet de hadde vist ved å stille opp i det dårlige været for å lese nyhetene som var mangfoldiggjort på «en ynkelig erstatning for rotationspressen, nemlig en «Roneo» mangfoldiggjørelses-maskin», i stedet for at de kunne ha sittet i «makelig stol for at nyte avisen».

Tre uker før cupfinalen hadde SIF og Brann utkjempet et såkalt durabelig slag på samme bane for å kvalifisere seg til semifinalen. Søndag 23. september var omkring 8000 mennesker samlet til det som ble avisomtalt som «en stor dag paa Egenes» hvor de frammøtte ble vitne til en såkalt «haard kamp».

Det het i en avisreportasje etter kampen at «den voldsomme storm med regntykke, som ihærdig holdt ved dagene før, lovet ikke godt. Da man vaaknet i gaar morges og tittet ut gjennem vinduet, silte der ned et fint dusj-regn, men alt ved formiddagen kom der blaa gløt av himmelen gjennem de jagende skyer, og enkelte gange sendte solen endog milde straaler nedover byen. Om formiddagen kom der et par ekstraskibe fra Bergen med spillere og interesserte bergensere. Videre et guttemusikkorps som benyttet anledningen til at konsertere i parken». Siden det var i jobbetiden og åpenbart flust med penger blant enkelte, ble det fortalt at veddemålene om utfallet av kampen dreide seg om innsatser på opptil 1500 kroner. Som det ble skrevet: «andre væddemaal gjaldt 600 og 1000 kroner. Selv om mange har godt for penger nu i Stavanger, er ikke dette en dagligdags begivenhet».

MER BYHISTORIE: Fortsatt er det mange som husker åpningen av Stavangers første store varemagasin

Brann seiret med 5-2, men som det ble påpekt med en lokalt hevet patriotisk pekefinger i avisene: «Branns seier var berettiget, om end forholdet mellem parterne av erobrede maal, burde ha været mindre. 3–2 hadde været passende og git et korrektere bilde av de kjæmpendes dygtighet. Av denne anskuelse var ogsaa dommeren ...»

Det ble også understreket i en tribunerapport at «det bergenske islætt var bedre enn bergensere flest. Nogen var hidsige til at begynde med, men gav sig da stavangerne ikke vilde slaa følge. Dog under en riktig spændende episode blev vi var at to riktig bra udseende middelaldrende herrer plutselig for i haarene paa hindanden. Det var visstnok en repræsentant for hver by. En nøitral politimand kom til og kastet dem begge ud. Ellers nøiet bergenserne med at brøle «bravo-bravo-bravo-Brann», og dæsverre gav SIF dem, til vor ergrelse, 5 gange anledning hertil.»

Kampen fikk en epilog som slett ikke var vanlig. Aftenbladet satte nemlig i gang med en innsamling for å skaffe seg byen en profesjonell fotballtrener. For ordens skyld hadde bladet luftet ideen for kretsstyrets medlemmer som ga innsamlings-ideen sin varmeste anbefaling. Vesterlen fotbalkreds donerte straks 500 kroner mens Aftenbladet spyttet i 200 kroner. Da finalen ble spilt, var det kommet inn 3820 kroner. Fem hundre kroner av denne summen var en innbetaling etter «et tabt veddemaal».