Nyheter

TV 2s «En får væra som en er»: Ta det for det det er, et realt publikumsfrieri

TV 2s sommerlige sjarmoffensiv er som «Allsang på grensen», med replikker og dans attåt.

4

TV-serie

«En får væra som en er»

TV 2 og TV 2 Sumo, premiere torsdag

Er du klar for en sommerflørt? Tidenes publikumsfrieri på skjermen siden «Da Capo»? Da er TV 2s nye komidrama noe for deg. Noe mer sommerlig og godlynt enn dette ti episoders TV-eksperimentet finner du ikke, før «Reiseradioen» kommer på lufta. «En får væra som en er» kan få en til å savne sommeren, feriens seine, varme sommerkvelder og hvilepuls. Seriens ramme av avslappa folkelighet er så gjennomført at det burde vanke Gullrutenpris på serieskaperne – om ikke i kategorien beste komedie eller TV-øyeblikk, så i hvert fall en fagpris for en helproff gjennomført produksjon.

Smørsida Camping er et troverdig campingplass-univers, åsted for et lystig TV-spel som også et er originalt eksperiment. Dette er ti episoders revykomidrama basert på musikkteaterstykket oppført på Torshovteatret og Nationaltheatret, som igjen er basert på Ole Ivars musikk og tekstunivers.

Saken fortsetter under bildet. 

Oslo  20140331.
Arild Engh (t.v.) og William Kristoffersen fra Ole Ivars poserer sammen med skuespillerne Henriette Steenstrup og Lena Kristin Ellingsen (t.h.) etter pessevisningen på "En får væra som en er - en Ole Ivars musikal" av Nationaltheatrets Torshovgruppe mandag.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

 Arild Engh (t.v.) og William Kristoffersen fra Ole Ivars poserer sammen med skuespillerne Henriette Steenstrup og Lena Kristin Ellingsen (t.h.) etter pessevisningen på «En får væra som en er – En Ole Ivars musikal». Foto: NTB scanpix

Sett denne? «Chernobyl»: En grufull historie og råsterk TV-opplevelse

«En får værra som en er da’n itte vart som en sku», synges det titt og ofte.

Så det sier seg selv at dette blir trivelig. Alt som foregår på campingplassen skjer i bedagelig tempo og godslig humremodus, rene lørdagsunderholdningen på en torsdag. Serien er filmet med TV-reklamens duseste filter, for her skal øynene også få slappe av foran skjermen.

Smørsida er et sted langs Oslofjorden (?), en klassisk campingplass hvor gjestene har hatt vognene sine på samme sted i alle år, for det her er de ferierer, griller, drikker og danser. Plassen er feriested for et helt galleri av skrudde typer, noen av dem ganske oppskrudde, spilt av en rekke etablerte skuespillere kjent fra skjerm og scene.

Blant de viktigste gjestene er Line, spilt av manusansvarlig Henriette Steenstrup, en kurrende elskovsyk og frustrert dame som vil bruke ferien «til å bli kjærester igjen» med mannen Willy mens datteren er på interrail. Willy er ikke like klar. Line gir ikke opp så lett, men får kamp om hovedrollen i forestillingen av Christian Skolmen som seriens mest irriterende. Han spiller Per, også en veterancamper, gammel ungkar, og ironisk kalt «kongen» av de andre på stedet. Han har det med å avslutte hver bidige samtale med «sa brura», og det er vel bare den enkeltes sans for humor og tålmodighet som bestemmer om det er gøy i lengden – eller bare veldig, veldig irriterende. Tross «sa brura»-syndromet, blir Per faktisk en av de morsomste figurene på stedet, innstendig som han er.

Dette sommerparadiset byr på flere slanger, en av dem er Løken, en handikappet Smørsia-veteran, som de andre irriterer seg over siden han får eget handikaptoalett og andre fordeler. Han er en typisk NAV-er som

Selv om alle er gode naboer med godt gemytt er de litt irritert og misunnelig på Løken (Fridtjov Såheim), som er handikappet, og som derfor må tas hensyn til i ett og alt. Løken selv karakteriserer ulykken sin som «gullbilletten til Nav», og med ett kan det virke som om dramaet vil nøre opp under noens oppfatning om at funksjonshemmede er samfunnssnylteren. Men dette skal jo ikke være mørkt og ubehagelig, det er kosen som gjelder! Så historien hopper fort videre til Løkens yndlingstema: poteten. Han dyrker poteter av alle slag foran vogna, og elsker denne planten. Men det her manuset glipper, når Løken bruker potet-terminologi for å beskrive sitt brustne hjerte.

– Det er lenge siden jeg ga opp håpet om å få plante en settepotet i bedet ditt, sier han til Line, og konstaterer at «den drømmen har det gått skurv i». (Her bruker Løken en soppsykdom som setter seg i skall og potetkjøtt som bilde på hans brustne hjerte, når det kanskje hadde vært mer presist for en ekte potetkyndig å benytte en sopp som kan få hele eller deler av potetplanter til å visne og råtne som bilde – kanskje bløtråte, stengelråte eller tørråte, men hver potetbonde, sin potetsykdom. Og dessuten setter poteter, man planter dem ikke, journ.anm.)

Les også: Nå ruster TV-bransjens mektigste seg til kamp om fantasytronen

Uansett, til dette slaraffenstedet kommer Dagbladet-journalist Stella (Lena Kristin Ellingsen). Hun er småarrogant og kjølig, og legger ikke skjul på at hun har mer kulturell kapital enn campingfolket. Hun er her for å skrive camping-reportasje, men har visst en annen agenda. Historien lunter av gårde som trivelige sketsjer i solskinnet, avbrutt av sang- og dansenumre som vel egentlig er poenget med hele forestillingen, og det mest imponerende med hele showet. Her klarer de å gjøre en sang om porta potty, bærbare campingdoer, til en oppvisning i heftig tango, og noen numre er som henta fra Bollywoods verden.

Utfordringen for campingkongen Per og de andre er at plassen kanskje skal selges. Sammen med journalist-Stellas skumlerier utgjør dette intrigen i historien, men ingen bør vel forvente stor dramatikk.

Dette er ikke en ny «Bør Børson» heller, men lettfordøyd underholdning det er like lett å glemme som byggevarehusreklamen fra i fjor. Men en får si som brura; ta det for det det er.

Mer fra Dagsavisen