Av: Dag Eigil Rusnes
LES OGSÅ: Tunnelfobi (del 1)
I går tok man derfor en alvorlig beslutning, satte seg inn i bilen og kjørte til Håvik og T-forbindelsen, også kalt Karmøytunnelen. Man kjente nervøsiteten stige på veien ut, men en beslutning er en beslutning. Dette var noe som bare måtte gjøres. Man unte seg noen minutters rast på parkeringsplassen ved Håvikterminalen for å samle mot og besluttsomhet. Dype innpust, langsomme utpust. Tunnelkjøring var jo ikke noe farlig, i alle fall ikke farligere enn vanlig landeveiskjøring. Dessuten er jo tunneler velsignet fri fra både fotgjengere, syklister, veikryss og annen styggedom, så dette kunne lett gå bra. Rasjonell tankegang. Tiden var inne for handling.
Det fikk bære eller briste. Gjennom lidelsen til seier. Uansett utfall fikk man trøste seg med tanken om å treffes hinsides. Eller i alle fall hinsides Førresfjorden.
Bildøren igjen, bilbeltet på. Oppstart, stø kurs mot tunnelåpningen. Den virket særdeles truende der den nærmet seg, men man var kommet til «the point of no return». Det var ingen vei tilbake. Av og til skal man stirre fobien rett i hvitøyet, eller i dette tilfellet, rett i svartøyet. Så var man inne i prøvelsens tunnel. Nervene var allerede utenpå kroppen, og nummenheten og anspentheten begynte å innfinne seg. Og ennå var det uutholdelig langt å kjøre før man kom ut på den andre siden, i dette tilfellet til Mjåsund. Håndflatene ble klamme, og grepet rundt rattet var hardt inntil det smertefulle. Det duse tunnellyset og den eksoskrydrede tunnelluften bidro til å holde nervøsiteten oppe.
En kødd i bilen bak mente visst at man kjørte vel langsomt, og tutet. Man lot seg imidlertid ikke affisere av slikt. Det gikk tross alt framover, og hver meter var en liten seier. Endelig kunne man skimte tunnelåpningen der framme. Alle de superkule ståpikktøffingene der bak kunne nå kjøre forbi, noe de gjorde med brølende motorer og stor glede. Moderens lille Hyundai i10 er ikke direkte sprek.
Ettersom man nærmet seg det besnærende lyset der framme, ble man plutselig oppmerksom på følgende fakta: Man hadde ikke besvimt. Man hadde ikke stivnet av skrekk, og kjørt i tunnelveggen, eller kollidert. Det knallharde grepet rundt rattet var ikke lenger fullt så hardt. Man kom faktisk til å klare dette, og komme ut av tunnelen med liv og helse i behold. Og man ville sannsynligvis takle tunnelene lettere allerede ved neste forsøk. Og så var man igjen ute i lyset. Man hadde gått igjennom prøvelsen, og taklet det. O lykke, o lettelse!
Man tok seg noen minutters pause på parkeringsplassen ved Mjåsundterminalen. Man hadde nesten lyst til å rope hurra og ta noen dansetrinn rundt bilen i pur seiersglede. Men man tok seg i det. I stedet kjørte man tilbake til øya. Denne gangen via Aksdal. Man må jo ikke overdrive, heller.