Hans Morten Hansen hadde premiere på sitt nye standupshow «Game of Hansen» i humorhuset Stavangeren onsdag kveld. Vaulens store sønn leverer standup med en glød, en presisjon, og i et tempo og med en kvalitet som få, om noen, i dette landet matcher, skriver RAs anmelder Stein Roger Fossmo. Foto: Dag Magne Søyland

Treffsikker råskap, før som nå

En av Norges beste standupkomikere blir bare bedre og bedre. Nå viser han det igjen, skriver RAs anmelder.

Det bør etter hvert være en etablert sannhet at Hans Morten Hansen er en av Norges beste standupkomikere, og han blir bare bedre og bedre. I det femte soloshowet, «Game of Hansen», leker Kvammen & Sægrov Produksjoner seg innpakningsmessig med den amerikanske fantasyserien «Game of Thrones», men der blodige hoder ruller for sverd på TV-skjermen, er slagkraften verbal på Stavangerens scenegulv. Poengene er skarpe, og salvene leveres i høyt tempo. Hansen troner fremdeles blant Norges humorkonger.

Utgangspunktet er nesten alltid Hansens egne erfaringer, enten det er fra dagens omflakkende komiker- og familieliv eller med elleville tilbakeblikk til Frøken Detektiv-bøker og nerdekompiser på Vaulen. Hansen har utlevert familie, økende fettmengder og ungdomssynder i showene sine før. Gjenhøret med hans barndoms Vaulen får uansett ny friskhet. Minner brettes ut på nytt, fortelles med vekselvis oppgitt indignasjon, rått ærlig selvironi, spiss sarkasme og flirende undring. Hansens gjenfortalte opplevelser, de fleste nok opptil flere hakk overdrevne, har en forbløffende troverdighet, graden av galskap tatt i betraktning.

52-åringers traumer

Hansen leker seg herlig med godt middelaldrende menns lyter og utfordringer, og de nytes tydelig med gjenkjennelsens sikksakksmil i stolradene. 52-åringen forteller om vannlating og overdreven tro på egen kontroll over naturen med en fortellerglede og et kroppsspråk som nesten er til å tisse på seg av.

Det er også en fest å være med ham og de to barndomskompisene på biltur og videre inn på politikammeret. Hansen tar også publikum med på gjenforeningsfest med trioen, de havner på strippeklubb. Beskrivelsene av den tynne barndomskameratens møte med formfull stripper vil ligge på lur i hjernebarken lenge.

Folkelig

Hansen er neppe den komikeren som står helt øverst på ønskelisten på artistlisten når feministorganisasjoner skal feire rundt jubileum. Eksempelvis scorer gjenfortelling om enkefru med sterk interesse for testosterongutter og flåsing med kvinnelige bilførere nok mer på folkelighet enn på politisk korrekthet. Her ligger også mye av Hansens styrke. Han tør, og det vil nok ikke bli reist byster av Hansen verken i Klepp Lastebileierlag eller Jæren Tankrenovatørers forening etter «Game of Hansen»-framføringen. Språkbruken blir heller ikke pensum på Misjonshøgskolen med det første. Uansett, Hansens herjinger framføres med så mange bøtter sjarm at det gir mer lun varme enn besk smak.

Stavanger-komikeren har alltid hatt det i kjeften, og den er like presis og velfungerende som alltid. Nå gir han også mer og mer i form av kroppsspråk. Han varierer raskt mellom et dusin figurer, som framoverlent og sur lastebileier, 80-talls tilbakelent bilfører, forulempet fransk fotballspiller, redd unggutt, anerkjennelseskåt italiensk kelner og enkelt sammenskrudd rørarbeider, undrende bøyd over sluk i påvente av forløsningen.

Innholdsrikt

Forløsningen kommer. Enten Hansen leker seg med tilårskommen, sviktende hukommelse, urinering, naboskap, kvinnelige flykapteiner, «Mein Kampf», flytoget, fotball, Therese Johaugs krem, oppfinnelser, litteratur, omvendt psykologi, hamburgerjakt i Skottland, Starbucks, bedriftsidrett, opplagte spørsmål, eldre mennesker og mobilteknologi, tanga, sex, barn eller innvandrerrestauranter. Og mye annet.

Hansen fabuleringer om sin egen rollefigur Gullestad i NRK-serien «Side om side» er også et elegant publikumsfrieri.

Vaulens store sønn leverer standup med en glød, en presisjon, og i et tempo og med en kvalitet som få, om noen, i dette landet matcher. Fint innpakket. 80 minutter raser avgårde.