Tiåret hvor folk overvåket hverandre

Av: Engwall Pahr-Iversen

Statsteatret har i sin sceniske gjennomgang av den norske historien, kommet fram til 1950-årene. Den danske minebælts-poeten Jens August Schade formulerte en gang med en penn dyppet i et begeistret blekkhus at «mennesker møtes – og søt musikk oppstår i hjertene». Når mennesker møttes og minnes 1950-årene, er det også gjerne muntre minner som dukker fram. Svært så ofte blir derfor merkelappen «de glade» hektet foran begrepet «50-årene».

Folk flest gjenopplever gjerne tiåret som begynnelsen på en ny tid, en tid full av forventning og optimisme. Krigstidens tristesse var et tilbakelagt stadium og fredstidens elleville jubel i vilden sky, var byttet ut med enn visshet om at en ny hverdag var begynt, og at de gode morgendagene bare kunne skapes ved folkets felles innsats.

Likevel var ikke 50-årene bare glade. De var også årene hvor en kald krig ble ført på mange plan, og hvor et jernteppe delte mer enn Europa i to. Det var et tiår som begynte med en krig langt borte – på den koreanske halvøya – men hvor også hardhendt framferd fra et av våre naboland, Sovjetsamveldet, skulle gi underkuede ungarere et fristed i Norge.

1950-årene bød også på en jakt på kommunister og godtfolk som ble mistenkt for å være, den var gruppen som ble mistenkt for å ville være venner også med Sovjetsamveldet. Det ble gitt ut ulike håndbøker som skulle avslører alle mulige – og noen avgjort umulige – folkelige organisasjoner som ble sagt å være redskaper for den kommunistiske Sovjetstaten. De ble betraktet som smittebærere i den demokratiske verden, og som derfor av hensyn til «rikets sikkerhet» – som det hørbart ble hvisket – måtte overvåkes og deres gjøren og laden noteres på lapper som ble behørig arkivert og hentet fram når datidens maktmenn fant det formålstjenlig.

Aldri har så mange blitt overvåket, og aldri er så mange spionasjetiltaler tatt ut i Norge. Inspirert av den amerikanske Mccarthyisme, var det mange av maktens menn som ikke så spøkelser ved høylys dag, men kommunister. Mange mennesker opplevde derfor 50-årene ikke som «glade», men som kalde.

Det er nettopp denne siden ved 1950-årene som Statsteatret har vektlagt i «1950-spionen». Som teatret selv beskriver handlingsforløpet i sin fortelling: «Klokken er blitt 1950. Det strømmer toner fra en leilighet. Astrid Høyer sitter ved pianoet. Samtidig strammer støvsugerselgeren Frank Øye seg opp utenfor døren hennes. Han ringer på. Hun slutter å spille, går mot døren, så stopper hun. Skal hun åpne eller ikke? Hun kan jo på dette tidspunkt ikke ane hvilke fryktelige konsekvenser det ville få om hun åpnet døren. Bare et forkvaklet sinn, paranoid på grensen til galskap, kunne ane konsekvensene.

Husmor-rollen sto sterkt

På den andre siden av byen sitter Ronald Olsen i politiets overvåkingstjeneste. Han lytter og noterer, noterer og lytter. Han stopper opp et øyeblikk, som om han innså at noe absolutt og viktig kom til å hende, noe ugjenkallelig. Samtidig med dette åpner Astrid Høyer døren. Klokken er blitt 1959, og ute er det kaldt og mørkt. En stor amerikansk bil kjører hurtig forbi, og tilbake på veien ligger en død katt. Statsteatrets episode nr. 7 tar for seg CIA, KGB, kald krig, kommunisme og Arbeiderpartiets angst. Alt servert på en seng av reklame for sigaretter, alkohol og det nyeste innen hvitevarer.»

Nå var da også 50-årene et tiår hvor husmor-rollen sto også svært sterkt. «Husmorboka» – alle husmødres bibel på den tiden – beskrev over 24 sider hvordan den gode mor burde bære seg ad for å holde huset skinnende rent. Avsnittene hadde titler som: «børster og redskaper til rengjøring», «bløtgjøring av hardt vann» og «såpas vaskevirkning». Under kapitlet «Rengjøring i de enkelte rom», var framgangsmåten for rengjøring av hvert enkelt rom i boligen, beskrevet i detalj.

«Alle gulvene burde tørkes over hver dag», formante Husmorboka, i tillegg til at det burde utføres «en skikkelig rengjøring en gang i uken». To ganger i året var det storrengjøring, og den burde de andre familiemedlemmene forskånes for. Som det het i den tydelige teksten:

«Det er selvsagt ikke hyggelig for dem som kommer hjem, at de finner huset endevendt. Derfor må husmoren ta hensyn til dette i sin arbeidsplan, og ta de mest rumsterende arbeider når husfaren er fraværende.»

Skaper ettertanke

For meg har Statsteatrets historieskrivning representert artige teateropplevelser som ikke har vært avsluttet idet skuespillerne takker for frammøtet. De har skapt mange ettertanker. Det er også tilfellet ved årets fortelling – selv om jeg nok denne gang synes det stundom blir vel mange tilløp uten hopp. Datidens overvåkere – enten de satt på politikammeret, i partiapparatet eller i fagbevegelsen – var nok langt kløktigere og mer utspekulerte enn de Frank Øye blir utsatt for. Det er vel også heller tvilsomt om hans partiposisjon ville gjort han til et overvåkingsobjekt.

Når så er skrevet, er det grunn til å understreke at det er en underholdende og tankevekkende oppsetning som også illustrerer at den nære tid kan være vanskeligere å formidle etter Statsteatrets oppskrift enn for lengst forgangne tidsperioder har vært. De tre mannlige aktørene spretter inn og ut av sine figurer med både kunnen og vivasitet, mens Karoline Krüger får vist at hun kan slå an langt flere akkorder enn klaverets. Stående applaus var salens langvarige hyllest til scenekvartetten.

Og så kan det kanskje være greit å ha in mente avslutningsvis at på 50-tallet het statsministeren Gerhardsen – også i de to-tre årene han trakk seg tilbake – og han talte til folket med varm røst om det tiåret som skulle komme – 60-årene som skulle få merkelappen «de gyldne» – og lokalt innlede en ny tidsregning: «før og itte oljå». Det skal bli spennende å oppleve hva Statsteatret får ut av den materien.

Fakta:
1950 – Spionen
Av: Yngve Sundvor og Statsteatret
Regissør: Yngve Sundvor
Medvirkende: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Gard Bjørnstjerne Eidsvold, Karoline Krüger
Foto og visuelt uttrykk: Stig Håvard Dirdal
Spilletid: 80 minutter uten pause