Nyheter

The Loch Ness Mouse: Om mus og menn og kvinner

The Loch Ness Mouse er en av de skjulte skattene i norsk pop. Deres nye album er en ny åpenbaring av strøken eleganse.

5

The Loch Ness Mouse

«The Loch Ness Mouse II»

Voices Of Wonder

###

The Loch Ness Mouse har holdt på i 25 år, men aldri trengt seg på i offentligheten. Gruppa har gitt ut plater med lange mellomrom, de gjør lite av seg i mellomtiden og spiller sjelden ute. Når det nå er tre år siden sist vi hørte fra dem, da er det sånn at vi kan skrive «bare tre år» i denne sammenhengen.

Det nye albumet er en naturlig forlengelse av plata som bare heter «The Loch Ness Mouse». Gruppa fikk et slags gjennombrudd i Japan med dette selvtitulerte albumet fra 2016, og vurderte å spille inn noen av sine gamle sanger om igjen, for å la nye fans ta igjen det tapte. I stedet var det så mange nye sanger som meldte sin ankomst, at de valgte å lage et «Loch Ness Mouse II». Ikke noe radikalt nytt å melde om her altså, bare en veldig fin fortsettelse av utviklingen mot de største sofistikerte popstemningene.

Les også: Nå vet vi at Sigrid er dynamitt (+)

Siden sist har sanger og låtskriver Ole Johannes Åleskjær skrevet noen ordentlig fine artikler om Paddy McAloon og Prefab Sprout hos våre kolleger i Vårt Land. Han legger heller ikke her skjul på at beundringen er stor, i låter som «The Tea House» og «Hayland». Heldigvis er også Christina Høgetveit fortsatt med som vokalist. Når hun synger går assosiasjonene mer til The Beautiful South, enda en av disse britiske gruppene som fikk form og innhold til å gå opp i en ny utsøkt enhet. The Loch Ness Mouse utmerker seg altså ikke først og fremst med en helt egen stil, men det er ikke så mange som utnytter god inspirasjon så godt som dette.

Et stort flertall av popsanger handler om kjærligheten. Tatt i betraktning hvor mange låtskrivere som er minst like opptatt av musikk som av andre mennesker, så er det egentlig rart at det ikke langes flere sanger som henviser til musikken i seg selv. The Loch Ness Mouse er store på dette.

Les også: Anderson .Paak: Fjetrende funk for kropp og sjel (+)

En singel fra albumet heter «Dee C. Lee», hun sang i de minst like sofistikerte Style Council, og selv om sangen ikke direkte handler om henne, er dette en hyggelig anerkjennelse. Sangen som heter «Roland og Curt», den handler på samme måte ikke om popmusikk i seg selv, men det må jo være Orzabal og Smith fra Tears for Fears de tenker på. Her er også en referanse til The Go-Betweens i en annen sang, og når Åleskjær i «Dirty Realism» synger «always knew this party fears too», liker i hvert fall jeg å tro at han det er en slags hyllest til The Associates.

Uansett, The Loch Ness Mouse har laget enda et album som skinner av kjærlighet til musikken. Det nye albumet inneholder også en nydelig versjon av Tracey Thorns «By Piccadilly Station I Sat Down And Wept». Bare det i seg selv er en indikasjon på den gode smaken som flyter gjennom hele «Loch Ness Mouse II».

Mer fra Dagsavisen