Teaterpublikum på endetids-vandring

Av: Engwall Pahr-Iversen

Randaberg er sannelig blitt hendelsesrikt. Ikke bare har kommunen fått flere statsråder enn noen andre norske landkommuner, men nå har også teatrets folk rykket inn på Viste. Passende nok er det med en forestilling om «endetiden» – for den har jo tradisjonelt randabergbuen vært svært så opptatt av.

Da sjøbadet åpnet på Viste på midten av 1930-tallet med både dansetilbud og kveldslig servering, var det mange av bedehusfolket i Randaberg som tok det som et tydelig tegn på at «enden» var nær. Det var formodentlig derfor at en søknad om å servere vin og øl på den nye restauranten, kontant ble avvist – selv om initiativtakerne var noen av «Stavangers rikeste menn», som det ble skrevet. Det fikk tydeligvis være måte på alt. At man drakk i Kanaan under bryllupsfeiringer, fikk så være. I Randaberg holdt man sine flasker korket i det offentlige selskapslivet.

Det vakte ikke like stor bygdeoppstandelse da ABC-club rykket inn på det senere strandhotellet med diskotek i mai i 1971. Verden hadde endret seg siden 30-tallet også i Randaberg, eller kanskje skyltes de manglende «akk-og-ve-sukk» fra lokalbefolkningen at disco-klubben ble betraktet som et slags pedagogisk tilbud. Det var en gjeng lærere som sto bak det lystige sommertilbudet med Bjarte Vandvik som den drivende kraft.

LES OGSÅ: Elektrisk Tiësto-stemning i Sørmarka

«Beachklubben» fikk ganske fort nærmere 1000 medlemmer basert på den samme oppskriften som katetergjengen hadde funnet fram til da den hadde startet «Snoopy Club» på Nytorget et par år tidligere. Forutsetningen for å slippe inn i de «hellige haller», var medlemskortet. Det var en slags «key club» hvor porten ikke var altfor trang, men hvor medlemskapet ble betraktet som et must i selskapslivet for den gruppen som ble betegnet som «unge voksne».

Rogaland Teaters Ungdomsteater har lagt sin forestilling – «Viste Beach Club» – til den gamle hotellbygningen, og tatt i bruk både hotellrom, kjøkkenavdeling, korridorer etc. som spillesteder. Sånn sett byr den ikke bare på utfordringer for hodet og ettertanken, men også for benene.

Ifølge regissør og drivkraft Claire de Wangens budskap til alt folket «utforskes tilværelsen etter undergangen. Publikum møter 13 rufsete ungdommer som er på et ufrivillig langt hotellopphold. Ungdommene befinner seg på en slags flukt, i en tilstand av limbo. Verden der ute har gått under. Det er fortellingen om tiden etter slutten. De er nå lukket inne på hotellet.  Det som var, er ikke lenger. Vi vet ikke hvor lenge de har vært der, eller hvor lenge oppholdet vil vare. Mange spørsmål melder seg: Er dette et liv? Vil de ut? Kan de komme ut? Hvem skal bestemme? Og hvordan?»

For å svare på alle disse spørsmålene, har altså regissøren valgt å la publikum bevege seg – om ikke i tid – så i hvert fall i sted. Man forflytter seg rundt om i de lokalene som ikke lenger huser noe hotell. I teatrets bruksanvisning for forestillingen utdypes dette regimessige «mosjonsgrepet» med disse ordene: «Når publikum ankommer Viste Strandhotell blir de delt inn i fem grupper, som går forskjellige ruter gjennom hotellet og opplever ulike scener. Scenene gir brokker, hint og fragmenter av historier, og man blir dratt inn i hotellets hemmeligheter og dystre atmosfære. Det blir nærmest som en guidet tur for publikum og forestillingen oppleves ulikt alt etter gruppe man er på og hvilken rute man tar.»

ANMELDELSE: «Hengmann» – oser av overskudd

Det er med ganske andre ord ikke noe puttel instruktøren og de tretten aktørene forsøker å formidle til tilskuerne. Ikke bare skal de ta for seg en håndfull eksistensielle problemstillinger omkring tilværelsens tristesse ved livsreisens slutt – og illustrere dem gjennom en serie tablå-liknende opptrinn – men de skal også formidle endetids-hotellets «hemmeligheter og dystre atmosfære». Hvert stoppe- og spillested skal følgelig gi et beskrivende og betegnende bidrag til forestillingens endelige mosaikk.

Claire de Wangen har om sitt teatercredo, blant atskillig annet også sagt: «Jeg tar alltid utgangspunkt i rommet, det å arbeide stedspesifikt. Og så forsøker jeg å bruke ulike publikumsomstendigheter aktivt. De to er som to grunnpilarer i arbeidet. Jeg jobber med å manipulere disse». Hun har dessuten forkynt at «siden jeg bryter med mye av det som er tradisjonelt teater kan det være lurt å ikke gå inn i salen med så mange forventninger. Jeg liker jo veldig godt å ha ungdom i salen, de reagerer litt annerledes, de er åpne. Også liker de jo oftest det jeg driver med».

Den gruppen jeg ble plassert i, kan bare med satirisk snert karakteriseres som ungdom. Jeg vet derfor ikke hvordan regissørens foretrukne målgruppe ville ha opplevd forestillingen. Siden oppsetningen også er en slags «gruppereise», vil jeg tro at hver gruppering opplever en ulik forestilling – aller mest ved at hver gruppe har sin egen vei gjennom «Viste Beach Club».

For min del ble imidlertid «gruppereise-forestillingen» en velment opplevelse, selv om jeg nok ikke alltid opplevde den som like velment. Jeg tror nok at man med atskillig fordel kunne ha sikret seg litt profesjonell skrivende dialoghjelp underveis. Det er ikke alltid at selvgjort er ensbetydende med velgjort.

Til gjengjeld ble jeg grepet av ungdomsskuespillernes engasjement og entusiasme i deres ulike scenefremtredener og -prestasjoner. Bare den opplevelsen er det vel verdt å bruke mer enn en drøy times tid på. Dessuten er det alltid artig å oppleve at noen forsøker seg på relativt nye og spennende hopp, selv om verken svev eller nedslag når toppkarakter.

ANMELDELSE: «Jesus-jakt som står til seks»