Scene

Teateranmeldelse «Cyrano»: Med nese for kjærlighet

Bjarte Hjelmeland gir liv til en sammensatt og sympatisk karakter med altfor stor nese i klassikeren «Cyrano» på Nationaltheatret.

Dagsavisen anmelder

5

Teater

«Cyrano»

Av: Edmond Rostand

Regi: Kjetil Bang-Hansen

Scenografi: John-Kristian Alsaker

Med: Bjarte Hjelmeland, Andrea Bræin Hovig, Kristian Støvind, m.fl.

Nationaltheatret

Hvordan vil vi elskes og hva vil vi elskes for? Hvordan vil vi elske den andre tilbake? Er kjærligheten forbeholdt kun de som er vakre på innsiden og/eller på utsiden, eller er det mulig å forestille seg at nettopp det heslige er verdt å elske? I Edmond Rostands «Cyrano de Bergerac» (på Nationaltheatret kun kalt «Cyrano») kastes alle disse spørsmålene opp i luften. Og om vi ikke får tak i noen eksakte svar på alle sammen, så får vi det i alle fall morsomt på veiene omkring dem i denne forestillingen signert de rutinerte og stilsikre parhestene Kjetil Bang-Hansen (regi) og John-Kristian Alsaker (scenografi).

Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her.

Cyrano (Bjarte Hjelmeland), helten med den altfor store nesen, elsker sin kusine Roxane (Andrea Bræin Hovig). Hun på sin side elsker Christian (Kristian Støvind) som er mye penere enn Cyrano, men på langt nær like flink til å uttrykke det. I ett av dramatikkens mest intrikate trekantdramaer, der deler av dramatikken utspiller seg i brevform eller i skjul under en balkong, settes så alle de tre involverte på en rekke prøver. Om noen får den de vil ha, vil jeg derimot ikke si noe om.

Les også: «En affære»: Hun forgriper seg på eleven sin

Rostand ga ut «Cyrano de Bergerac» i 1897, to år før Ibsens «Når vi døde vågner» og samme år som Strindbergs «Inferno.» Med sine mange pek til den franske klassisismen i form og innhold – stykket er f. eks skrevet på samme versemål som Molière benyttet i enkelte komedier – er «Cyrano de Bergerac» et fra forfatterens side villet brudd med samtidens realistiske dramaer. Det hindrer selvsagt ikke dagens oppsetninger av stykket fra å bryte med dette bruddet igjen, og i Kjetil Bang-Hansens regi er Cyrano blitt en relativt løs og ledig versekomedie som til tross for det noe maskinelle som kan hvile over dramaer skrevet på vers, har en sterk indre følelsesdrevet motor.

Les også: Vil ryste staten med teaterstykket «Ways Of Seeing»

Mye av den sterke drivkraften kan vi takke hovedrolleinnehaver Bjarte Hjelmeland for, som skaper en svært sammensatt og alt i alt sympatisk karakter. Fra å vise et arrogant, selvopptatt ego i åpningen, går han så veien om den mindre selvsikre og ydmyke Cyrano som avslører sin kjærlighet for Roxane, til så igjen å vise seg som en mester med ord og livsvisdom, før han til slutt med hele sin palett av ulike sider og følelser forlater livet med ordene «Ingen kan ta fra meg min egen stil». Og der må vi gi ham rett, for er det noe han har kjempet for hele veien, så er det å få være seg selv og å få bli elsket for den han er. Andrea Bræin Hovigs sukkersøte men også egenrådige Roxane gir fortellingen energi og varme, mens den siste siden i trekanten, Christian, blir noe for unyansert og stiv i Kristian Støvinds tolkning. Nå skal han riktignok fremstille en karakter med mye utseende og uten altfor mye personlighet, men allikevel oppleves karakteren som altfor flat til å bli en skikkelse vi følger med like mye nysgjerrighet som de to andre.

Like mye som dette handler om Cyranos behov for å nå frem til Roxane, handler det om Roxanes forhold til det å elske. Det er hun som splittes mellom å elske noens indre og noens ytre og hun som har et behov for å få sin elskede til å passe inn i hennes idealer. Både Roxane og Cyrano er talerør for en rekke problemstillinger vi i dag kan kjenne oss igjen i. Men siden vi her befinner oss før samlivsterapeutenes tid, løses mye – som sjalusi – gjerne med en fektekamp.

Les også: Spiller Bowie på norsk scene

Til slutt må det nevnes at Kim Haugen skaper et lite mesterverk av sin morsomme baker/kokk Rageneneau, der hver replikk er en liten forestilling i seg selv, og hvert eneste lille «åh» eller «akk», som han har en del av, blir svært viktige brikker i å bygge denne karakteren. Og så er det musikken – franske perler på en snor, fra Rameau og Ravel til temaet fra «Les parapluis de Cherbourg» og Gainsbourgs «Je t’aime». Et svært godt følge til en morsom og tankevekkende komedieklassiker som kan nå et bredt publikum.