«Tante Jane»: Slikt skjer bare i de verste familier

5

TEATER

«Tante Jane»

Av Tore Renberg

Regi: Fridtjov Såheim

Med: Marit Adeleide Andreassen, Geir Kvarme, Pål Christian Eggen, Kristin Grue, Nina Woxholtt, Christian Ruud Kallum

Det Norske Teatret

Det kan hende at tante Jane på forskrudd vis ser seg selv som en moderne Nora, men hennes definisjon av «det vidunderligste» gir ordet grotesk en helt ny dimensjon. Forfatter og dramatiker Tore Renberg har skrevet det som er en urpremiere og hans debut på Det Norske Teatret i Oslo. Der er en helsvart skruball av en komedie som under et teppe av verbal komikk og finesseårvåkent skuespill, lodder i temaer som klasseskille, ensomhet, forbrukermentalitet og den individuelle famlingen etter et bedre liv. Tante Jane, spilt av Marit Adeleide Andreassen, sitter i luksusvillaen hun deler med mannen hun kvalmt hater og lar famlingen gå over i kontant handling. Renberg selv bruker ordet «bananasfeminisme» når det gjelder hennes ukritiske og følelsesdrevne valg av alle påskudd hun måtte finne i argumentasjonen for friheten hun skimter på den andre siden av et par små hverdagslige hindre. Et av dem er ektemannen.

Les også: «Meg nær»: En teaterbragd i all sin enkelhet

Hvordan vet så vi dette? Jo, denne enakteren av en moderne farse begynner med to «narkiser» som de kaller seg selv, som med knekk i knærne og glimmer i blikket bryter seg inn hos tante Jane. Den ene av dem er Frank (Christian Ruud Kallum), Janes lett stressa nevø som har lokket med seg kameraten Jollemann (Pål Christian Eggen) til å raide luksuskåken for penger og annet verdifullt gods. Han har ingen skrupler med å loppe sin egen tante, og allerede under brekket får vi flere antydninger om familiesplid, om sosialt armod kontra krøsusstatus, og om søstersjalusi mellom Jane og Franks mor Pia. Den første er litt «porno», den andre «stygg», ifølge Jollemann. Ramme og tone er satt. I Fridtjov Såheims regi holder dette seg stringent og rent i møtet med personene selv, også når vi kommer til onkel Håvard, en lurvete nyrik harrytass som har slått seg opp med et konteinerfirma og kronisk underbetalte polakker. Klær skaper definitivt mannen. Om klokka hans er dyr, er skjorte og bukser av merket strykefri taxi. Også Franks mor Pia (Nina Woxholtt) har en baktanke i et spill der slett ikke alt, om noe, tåler dagens lys.

Les også: «Dottera»: Knivskarp disseksjon av den moderne familien

For mye lys tåler heller ikke Janes interiør, en misforstått luksus som koster mer enn den smaker, og som man kan tenke seg kunne vært beskrevet av Renberg som et bilde på nyrikdommen i og rundt forfatteens hjemby Stavanger. Kostymene speiler Janes framtoning som skulle hun vært på et danskebåtcruise med utvendig lugar og ginhøye forventninger til dansegulvet. Like treffende er den rørende, pusete enigheten mellom Jane og hennes høygravide og cavasupende bestevenninne (Kristin Grue) om at alt er samfunnets skyld og ingen av dem, aller minst Jane, har fått som fortjent. Blant de to er ingen komplimenter for store, ingen botoxinjeksjon for liten, mens de med dullestemmer forstår hverandres mistrøstighet i hjel. Bokstavelig talt. For Jane har en plan. Hun er uten skrupler når det gjelder å være sin egen lykkes smed på andres bekostning, og som vi vet fra norsk krims tidlige gullalder: øksen henger bak døren.

Les også: Joddski: Heimstadrapperen

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kristin Grue (til venstre) og Marit Adeleide Andreassen i «Tante Jane». Foto: Dag Jenssen

«Tante Jane» er krim møter farse på dagens premisser, og her overrisles publikum med popmusikalske luftslott allerede ved ankomst som for å fortelle at drømmene man søker ikke nødvendigvis finnes i virkeligheten. Når det fungerer så godt som det gjør er det fordi tekster og handling ikke tværes ut eller repeteres til det uendelige, men flyter som en naturlig latterkule ispedd røykhoste. I Såheims regi blir «Tante Jane» til forveksling en abstraksjon av hans mest lødige roller som skuespiller («Lilyhammer», etc), hvor menneskelig dårskap, uvitenhet og nedrighet settes i stevne med godt innøvde fordommer og sjargonger. Renbergs vri over sistnevnte slår gnister i randsonen til det karikerte og gjenkjennende, mens plottet strammes over makaber planlegging og skjebnens lunefulle sjansespill. For bak loslitte designstoler ligger så bygdas to narkomane gjemt og hører konspirasjonsplaner og legger så sine egne. For det er «drygt» det de hører, så drygt at noen kan være villig til å betale godt for opplysningene.

Les også: Alt for Tore Renberg

Skuespillerensemblet spiller ut sine respektive «typer» i all sin frodighet, og Ingrid Tønders scenedekor, bruk av møbler og kitsch og ikke minst kostymer er hysterisk i all sin vulgærestetiske treffsikkerhet. Her har mange ledd høyt underveis, og det betaler seg i sluttresultatet når de enkleste ideer ligger til grunn for at stykkets iboende lag av humor og tematikk smelter sammen over økseeggen. I den store sammenhengen er «Tante Jane» en bagatell, men en underholdende bagatell av det slaget verden sårt trenger.