Svilandshingsten som lot seg intervjue

Av: Engwall Pahr-Iversen

Ett av dem som virkelig ruver, ble publisert i RA for omkring 30 år siden. Det bød på en samtale i stallen med en hest fra Sviland som vrinsket mer enn villig om sitt langt fra galopperende samliv med travtreneren og kusken Kjell Håkonsen.

Rex Rodney var den gang den suverene travhesten også bortenfor Forusbanen, og gjorde vel i sin tid det samme for travsporten som Magnus Carlsen har gjort for sjakkspillet i våre dager; også godtfolk utenfor den nære menigheten er blitt opptatt av sporten.

Hingsten som ble født den dagen da kong Harald feiret sin 43. fødselsdag – og oppdrettet av Thorleif Thu – er vel den mestvinnende norske hesten i travhistorien. Da den dominerte som best fra midten av 80-tallet, vant den – blant atskillig annet – Forus Open fire ganger, og seiret i Oslo Grand Prix to år på rad. Dens virkelig store travår var nok likevel i 1986 da den som den første norske hesten gikk til topps i det svenske Elitloppet. Det var i forberedelsene til løpet på Solvalla at «Rexen» «snakket ut om sitt seksårige liv på travovalen, bare til RA».

LES OGSÅ: Keiseren som brøt gjennom tåkeskyen

Søndag 25. mai 1986 var det mer enn fullsatt på Solvalla utenfor Stockholm. Av de nærmere 30.000 elleville traventusiastene, regnet man med at over 6000 var nordmenn – av dem ganske mange fra Rogaland – som hadde tatt turen til det travløpet som den gang ble betraktet som det meste prestisjefylte i verden.

Ifølge datidens sportsreportere gikk det et sus gjennom publikum da «Rex Rodney ikke maktet å holde innersporet i finaleløpet, men måtte se en av den svenske travtreneren Stig H. Johanssons stallhester – Emile – passere etter en knallåpning. Kjell Håkonsen lot seg ikke affisere, men var raskt å finne utvendig for leder», som det het på travspråket.

De elleville reporterne forkynte med bred penn at «taktikken fra stall Johansson var helt klar – for allerede da en snau runde gjensto, kom Utah Bulwark med sjefen selv i sulkyen i et angrep. Rex Rodney svarte umiddelbart, og dermed ble det tredje spor for Sveriges håp. Ut på siste langside var stadig paret Emile og Rex Rodney fremst, og selv om tempoet etter hvert ble hardt, var feltet fint samlet. En forsiktig første 500 meter gjorde at kilometeren ble notert til 1.14.0. Idet oppløpet tok til, ble Rex Rodney minnet om hva det hele gjaldt, og den koblet et sikkert grep på Emile. men utvendig kom nå Utah Bulwark for fullt. Da 200 meter gjensto, var Rex Rodney fremst, men Utah Bulwark angrep hardnakket. Her var det at Rex Rodney viste sin klasse. På mesterens vis svarte den hele tiden, og da målstreken ble passert, hadde den en halv lengde til gode på Sveriges håp.»

Seieren utløste en ellevill jubel hos langt flere enn hestens nærmeste tilhengere. Ifølge de to traventusiastene Anne-Lise Rakkestad og Arnfinn Roaldsøy fra Hillevåg, «var spenningen før og under løpet, toppen av hva hjertet kan tåle. Med Rex Rodneys oppvisning, ble det bare en fantastisk utladning. Nå renner tårene – så rørt er vi».

De to hadde hatt tribuneplass på Elitloppet flere ganger tidligere, men aldri har de opplevd en norsk hest i tetsjiktet – langt mindre en hest fra Sviland. «Rexen»s seier var nok ekstra gledelig siden samboerparet hadde organisert en pakketur med fly til Stockholm for tyve personer.

Du skal tydeligvis være tidlig ute under et Elitlopp for å være sikret god plass. Allerede klokken 09.00 om morgenen, var nemlig Roaldsøy og resten av selskapet på plass på en av Solvallas mange uterestauranter. Så tidlig måtte de være ute for å være sikre på å få den samme plassen som de har hatt før om årene. Med seg hadde de norske flagg, luer med «Rex Rodney – made in Norway» – og ikke minst et enormt stemmevolum.

«Vi hadde ingen problemer med å få tiden til å gå selv om vi er ute tre–fire timer før løpene startet. Hestene skal varme opp, folkelivet er enormt, kort sagt – vi bare koser oss. Denne atmosfæren har vært nok for oss før om årene, men med Rex Rodney i år, har det bare vært en ubeskrivelig opplevelse», fortalte Arnfinn Roaldsøy til avisene, og la til at «han selvfølgelig skulle tilbake til Solvalla også neste år»

Da gikk det imidlertid ikke like godt for Rex Rodney. Den galopperte og ble diskvalifisert. Kjell Håkonsen måtte derfor se at den svenske Utah Bulwark fikk revansje for tapet året før. I finalen travet Rex Rodney uten sko, og det mente mange «forståsegpåere» var grunnen til galoppen. Hestens tidligere galopper hadde bare skjedd når den travet skoløs. Håkonsen medga at hvis han hadde kunnet kjøre løpet om igjen, ville nok Rex Rodney hatt sko på beina. Det hadde den i kvalifiseringen, og da hadde den vært suveren.

Å kjøre med sko eller ikke, hadde også vært et tema før seiersløpet i 1986. Den gang hadde hesten hatt sko på beina til overraskelse for mange av de lokale tilhengerne. Håkonsen forklarte dette slik: «Rex har hatt problemer med et av bakbeina. Men det skarpe føre her, regnet jeg med at det kunne være en stor sjanse for at han ville bli sårbeint uten sko. Dessuten så jeg ikke det store behovet for å ta dem av siden han fungerte så godt i kvalifiseringen».

Om selve løpsutviklingen sa Håkonsen – etter å ha måttet svare på utallige spørsmål om hvordan hesten ble kjørt rundt på grusveiene på Sviland, hvor gammel han selv og hesten var, og om han nå ville bli travtrener på heltid: «Jeg var aldri redd for at dette skulle gå galt. Da vi fikk «dødens» posisjon etter 50 meter, visste jeg at vi kunne seire. Utah Bulwark var jo bak oss – det var ham jeg fryktet mest. Jeg vurderte aldri å legge meg inn bak lederen. Da fryktet jeg å bli stengt inne. Selv om jeg følte at vi kunne vinne, var jeg aldri sikker før vi var i mål. Utah Bulwark blir nemlig bare bedre og bedre jo lenger løpet varer – slik var det i dag også». Da han ble spurt av journalistflokken om hva seieren kunne komme til å bety, svarte han bare beskjedent: «Denne seieren betyr ingen endring i min livsstil. Jeg trives slik jeg har det i dag. Seierssummen på 700.000 kroner kommer selvfølgelig godt med. Men verken jeg eller eieren Thorleif Thu, har drevet med dette for pengene. Vi gjør det for æren», sa Kjell Håkonsen.

Han regnet imidlertid med at seieren kunne få positive følger for norsk travsport. For han selv og Rex Rodney, ventet nå hvile fram til 15. juni og invitasjonsløpet på Bergen Travpark. Forespørslene om deltakelse i løp både i Europa og USA, kom han til å avvise. Heller ikke det uoffisielle VM i USA i august mente han ville bli aktuelt. Det antok ville bli for hard matching for hesten. Den hadde behov for fornuftig styring framover, forklarte treneren som i resten av sesongen ville nøye seg med å delta i Rikstoto-løpene hjemme.

Ikke alltid at seierens faner fulgte

Nå var det ikke alltid at seieren faner fulgt Rex Rodney.

Den lyktes for eksempel ikke i jubelåret å sette en slags norsk rekord. For den ellers så suverene Rex Rodney skulle ikke 21 vise seg å bli noe lykketall. Da den i invitasjonsløpet i Bergen skulle sikre seg sin 21. seier på rad – en klar nasjonal travrekord – måtte den imidlertid bite i seletøyet for en svensk rival, Florican Will. Selv om Rex Rodney satte ny norske rekord med 1.14.1, var svenskehesten en snau lengde foran i mål etter et imponerende taktskifte drøye 150 meter før målstreken.

De tilreisende traventusiastene fra Rogaland ergret seg åpenbart mer over tapet enn de gledet seg over den nye norske rekorden. Trener og kusk Kjell Haakonsens lakoniske kommentar etter løpet var imidlertid ikke til å misforstå: «Det kommer en tid hvor vi også vil glede oss over andreplasser …»

Det skulle ta noen år før det skjedde. I mellomtiden hadde hesten demonstrert sin evne til ikke bare å fly fort på travbanen, men også å tåle andre og mer luftige flyturer. Flytransport av elitetravere var en tid det eneste saliggjørende, men i Europa hadde denne transportmetoden etter hvert fått nokså dårlig ord på seg. Grunnen var at hestene ikke tålte slike høyder, og prestasjonene var blitt litt skuffende etter flytransporten.

Rex Rodney hadde imidlertid ingen problemer med å fly fram og tilbake til Stockholm. Transportflyet var et Fred Olsen-fly av type DC-4, hvor Rex Rodney fikk en solid og stødig lastekasse – spesiallaget for travhester. For passasjerene var det satt inn noen seter helt bak i flyet, og foruten kretsen rundt Rex Rodney fulgte også en flyvertinne med. Hun hadde for sikkerhets skyld medisinsk utdannelse dersom noe dramatisk skulle skje underveis.

Hele 12 turer til Amerika hadde hun bak seg, og da sammen med samme mannskap som søndag kveld sørget for en prikkfri hjemtur for verdens beste travhest. Omkvedet blant flymannskapet var klart og tydelig: «Aldri har vi hatt en roligere passasjer enn Rex Rodney.»

Appetitten hos hedersgjesten var også upåklagelig. Høy ble satt til livs med stort velbehag helt til han fikk smak på rundstykkene fra SAS. Dermed nektet han å innta mer høy, og i stedet måtte passasjerene klare seg uten rundstykker.

LES OGSÅ: Siddisen som gjorde svenske av seg