Donald Trump. Foto: AFP Photo / Saul Loeb

Svartedauden, Trump og Brexit

KRONIKK: Vi får uten tvil en ny, mer nasjonalistisk politikk i USA. Det samme ser vi i Europa med sterke nasjonalistiske strømninger, skriver John Peter Hernes (H).

Rogalandsavis

Av: John Peter Hernes, Gruppeleder, Stavanger Høyre

La oss begynne med det antatt verste først: Svartedauden. Slår vi opp i historiebøkene så finner vi at denne pesten rammet Europa og Norge i årene rundt 1350. I løpet av noen få år antar man at befolkningen i vår del av verden ble redusert med 50 til 60 prosent. Norge var et av landene som ble hardest rammet. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe? Den kraftig reduserte befolkningen førte til at arbeidskraften ble mer verdt, og adelens makt og innflytelse ble tilsvarende svekket. Årene etter svartedauden ble en blomstringstid, for Europa og vel hundre år senere gjenoppdaget Gutenberg boktrykkerkunsten og Columbus Amerika. Europa ble raskt den dominerende verdensdelen.

Hurtigspoler vi fram til 2016 og den globale utviklingens spydspiss, USA, så treffer vi en supermakt som nettopp har valgt en populistisk president uten noen som helst erfaring som folkevalgt. At han i tillegg har sterkt redusert impulskontroll og et særdeles oppblåst selvbilde, gjør bare situasjonen ekstra forvirrende. Analysene hagler om hvordan dette kunne skje.  

To enkle statistikker gir oss svaret. Den ene er en superenkel meningsmåling som Gallupinstituttet har gjort en gang i året i mange år. De spør amerikanerne følgende spørsmål: «Hvis vi deler alle amerikanere inn i to grupper, «the haves and the have-nots», hvilken gruppe tilhører du?» Andelen amerikanere som definerer seg som tilhørende gruppen «have-nots» har fra 1989 til 2016 steget fra 17 til 38 prosent. Les siste setning en gang til.

Hva skyldes den økende andelen innbyggere som definerer seg som «have-nots»? Er det generell økonomisk tilbakegang eller økende forventninger?

Den neste omtrent like enkle statistikken gir oss mye av svaret. Den måler den generelle utviklingen i velstand målt som bruttonasjonalprodukt, og hvordan denne fordeler seg på ulike befolkningsgrupper. Ser vi på årene etter krigen så var utviklingen i USA og store deler av den vestlige verden en lang opptur i de 35 årene fra 1945 og fram til 1980. I USA steg reallønningene i snitt med 87 prosent. Den store hopen av oss, de 90 prosent som er arbeidere og ulike former for middelklasse, hadde samme utvikling. Mens de 0,01 prosent rikeste, kall det gjerne nåtidens svar på gamle dagers adel, faktisk hadde en lavere vekst, «bare» 83 prosent i denne perioden.

Så skjer det noe. I de 36 årene fra 1980 og fram til i 2016 er snittveksten nede på 24 prosent. Men «adelen», eller de 0,01 prosent aller, aller rikeste gjør et strålende comeback. Deres velstandsutvikling var på 431 prosent. Hva med de resterende 90 prosent av amerikanerne da? Jo, deres snitt reallønn i samme periode synker med 6 prosent.

Kikker man inn i denne store gruppen så vil man se at det er dem nederst på stigen som treffes hardest. Ifølge amerikanske forbrukerdata må en familie med to voksne og ett barn ha tre fulltidsjobber for akkurat å klare seg økonomisk, dersom de har jobber i lavlønnsyrker.

Hva skyldes dette? Man kan lage mange kompliserte forklaringer. Det enkle er ofte det beste, og den enkle forklaringen er kort og godt at USA har blitt offer for overflod av tilgang på arbeidskraft.

I 1996 hørte jeg lederen for MITs Business School gi følgende analyse: «Før kunne en amerikansk ungdom droppe ut av high school, (tilsvarende videregående skole) få jobb i bilfabrikkene i Detroit og være sikret god lønn og en sikker jobb fram til pensjonsalderen. Hvordan kan noen tro at det kan fortsette når en kinesisk sivilingeniør er villig til å jobbe seks dager i uken og gjøre den samme jobben for en brøkdel av lønnen?»

For dem som bor i utgangspunktet rike områder som USA eller Europa, er det lett å koble konkrete ting som arbeidsledighet, lavere lønn, mer usikre og kortvarige jobber, til en mer globalisert verden.

Den samme globaliseringen har løftet hundretalls millioner av mennesker ut av fattigdom. Nærmere bestemt 1,1 milliarder mennesker er løftet ut av fattigdom siden 1990. Arbeidsplasser flyttes fra rike til mindre rike land, og enkeltpersoner flytter seg lovlig eller ulovlig fra mindre rike til rikere land.

Teller man hvor mange som har blitt rikere, og hvor mange som har blitt fattigere, så går helt sikkert regnestykket i pluss.

Det er ikke noen trøst for en arbeidsledig fabrikkarbeider i Detroit at en kineser har fått en godt betalt jobb med å bygge bilene som før ble bygget i USA. Det er knapt noen trøst at bilene har blitt billigere.

I de fleste miljøer er det lov å være negativ til at arbeidsplasser flyttes ut av landet. Langt mer følsomt blir det når man snakker om arbeidstakere som kommer inn i landet. Det blir fort snakk om rasisme og det som verre er. Trump gjorde seg dypt upopulær i mediene og store deler av det politiske miljøet da han gikk ut og sa at han ville kaste ut alle de 11 millionene illegale meksikanske innvandrerne i USA. Mannen har jo knapt skrivemaskin med annet enn store bokstaver, og hans beskrivelse av hvem som var illegale innvandrere var også helt forferdelig.

La oss se litt på hvem disse innvandrerne er og hva de gjør? Enkelt sagt, andelen meksikanere synker, men utgjør ennå rett over 50 prosent. Resten kommer stort sett fra andre land i Sør-Amerika, Asia og Afrika. 5 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken utgjøres av illegale innvandrere, mens de gjør 26 prosent av alle jobber i landbruket og 15 prosent av alle jobber i byggebransjen. Minimumslønnen for legalt ansatte arbeidere er fra 35,- kroner til cirka 100,- kroner timen i de ulike statene. Man trenger ikke være hjerneforsker for å skjønne at en arbeidsgiver kanskje vil betale en illegal ansatt lavere lønn enn en legal.

Man trenger ikke blande inn noe som helst om hvor illegale eller legale innvandrere kommer fra. Men fakta viser at økt tilgang på arbeidskraft som er villig til å arbeide billig, sammen med utflytting av arbeidsplasser og automatisering av arbeidsoppgaver, har bidratt til at reallønnen til amerikanske arbeidere har gått nedover. Litt av den samme effekten kunne man også hatt om man hadde store fødselsoverskudd, men den blir sannsynligvis kraftigere når man får ny arbeidskraft som opplever en svært lav lønn som «social jumping», som Kristin Clemet sa det. Men for den lokale arbeideren som skal selge sin innsats i en slik konkurranse, så blir «social jumping» for den ene, fort til sosial dumping i det lokale arbeidsmarkedet.

Balansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, er forrykket dramatisk i arbeidsgivers favør. I USA som har god statistikk har ikke andelen av landets verdier som går til lønn vært lavere siden 1920-tallet, og andelen som går til overskudd i bedriftene har ikke vært høyere. Å påpeke at legal og illegal innvandring påvirker lønnsnivået fører i USA som i Norge, fort til en rasismedebatt. En slik forenkling fører fort til at man gjør folk som ikke har vært rasister, til at de blir det. Den andre reaksjonen er «opprøret mot eliten». De som kjenner på kroppen at hverdagen har blitt tøffere og framtiden mer usikker, føler at politikerne som skal representere dem, ikke forstår dem i det hele tatt. Enda verre blir det om man opplever at de snakker deg ned.

De forholdene jeg her har utbrodert førte til at Trump ble valgt mot alle odds. Ikke fordi der ble noen begeistret folkebevegelse til støtte for ham i den amerikanske arbeiderklassen. Ikke bare fikk han nesten 3 millioner stemmer færre enn Hillary Clinton. Enda viktigere er det å se at han fikk 2 millioner stemmer mindre enn forrige republikanske presidentkandidat, Mitt Romney. Men som representant for det bestående politiske «establishment» så hjalp det ikke at Hillary Clinton kunne blitt USAs første kvinnelige president. Når man opplever at levestandarden har gått ned, og man er usikker på egne barns framtid, så vil man ha «change», ikke «more of the same». Hillary fikk 7 millioner færre stemmer enn Barack Obama fikk, og mistet de marginene som kunne fått henne valgt. Så seint som midnatt på valgnatten tilsa alle meningsmålinger og nær alle kommentatorer at Trump skulle tape.

En annen avstemning som overrasket meningsmålere og oss alle var Brexit.

Bakteppet der har noen av de samme elementene som i USA. I de 15 årene fra 2001 og fram til 2016 steg andelen «ikke-briter» i Storbritannia mer enn i de foregående 50 årene til sammen. Sammen med flyktningkrisen i de siste årene, der EU kom helt på hælene, ble muligheten for å beholde nasjonale grenser og nasjonal kontroll viktig for mange som stemte nei. Man har ikke hatt den lange nedgangen i reelle lønninger som i USA, men i årene etter finanskrisen i 2008 har den reelle lønnen til en middelklassefamilie gått ned med 10 prosent. Mange har følt et behov for å protestere mot «systemet». Som en taxisjåfør i London sa: «Cameron snakker om at boligprisene vil synke dersom vi går ut av EU. Vel, det gir vel jeg f… i. Jeg har ikke noe hus, og sønnene mine har ikke jobb.»

Vi får uten tvil en ny, mer nasjonalistisk politikk i USA. Det samme ser vi i Europa med sterke nasjonalistiske strømninger.

Hvor går vi hen derfra? Først og fremst må politikerne fra alle de partiene som ikke vil definere seg som populistiske ta inn over seg hvilke signaler velgerne har gitt. Både Trump og Brexit-lederne var tynne på løsninger. Men den store debatten handler om hvordan vi skal takle ett grunnleggende problem: Ubalanse i forholdet mellom antallet arbeidsplasser og antallet arbeidssøkere.

Denne utfordringen kan skjules av økonomiske oppgangstider, som i Norge med oljeboomen de siste ti årene. Men så kommer den lange trenden, og bedrifter som statseide Statoil outsourcer IT-arbeidsplasser til India, mens bransjer i Norge kan se ut som der ikke lenger er noen norskfødte arbeidstakere igjen.

Det er en debatt som noen vil ha overført til en debatt om nasjonalisme, toleranse og rasisme. Men neste bølge av debatten handler ikke om at arbeidsplasser flyttes til India, eller om polske håndverkere konkurrerer ut nordmenn, men om at arbeidsplasser automatiseres vekk. Forskjellen på oss nå, og Norge før 1350, er at vi kan produsere ufattelig flere varer og tjenester med færre arbeidstakere enn vi har tilgjengelig. Vi må klare å balansere makten og velstandsdelingen mellom arbeidskjøpere og arbeidstakere på en langt mer elegant måte enn Svartedauden gjorde for 760 år siden.