Skrevet av: Paal Kloster, nyvalgt kommunestyrerepresentant for SV
Som arkitekt og SV-politiker har jeg arbeidet med å få boligsaken høyere opp på dagsorden i mange år. Jeg ble kjent med saksfeltet i studietida på midten av 1980-tallet. Den gangen var jeg mest interessert i boligsaken ut fra et faglig ståsted, og var mest opptatt av den gode boligen. Det var bred faglig enighet om hvor grensene gikk med tanke på boligstørrelse, kvaliteten på planløsningene, livsløpsstandard og mye annet. Et vendepunkt i den norske boligpolitikken kom da Willoch-regjeringen deregulerte boligmarkedet i 1983. Borettslagsloven ble endret, og skiftende regjeringer i årene etterpå har bidratt til at vi i dag har et av de mest uregulerte og dårligst fungerende boligmarkedene i Europa.
Arbeid, helse, utdanning og bolig kalles ofte for de fire velferdspilarene. Befolkningen i Norge forventer at det brukes mye offentlige ressurser på de tre førstnevnte pilarene, særlig på helse og utdanning. Men hvorfor godtar vi at det brukes så lite ressurser på den fjerde pilaren, bolig?
Boligmarkedet har utviklet seg til en nådeløs forskjellsmaskin og er en av de viktigste årsakene til at stadig flere familier strever med å få endene til å møtes, særlig i de største byene. Videre fører sentraliseringspolitikken i landet til at folk flytter til byene, samtidig som det bygges for få boliger. Dette fører til at prisene på boliger i byene bare øker og øker. Innslaget i Dagsrevyen på NRK torsdag 12. september handlet om at det har blitt mange flere som trenger hjelp fra foreldre for å kunne kjøpe bolig. De som ikke har foreldre med midler på bok presses over på leiemarkedet, og kommer neppe til å greie å skaffe seg egen bolig med det første. Offentlige utgifter øker fordi flere trenger bostøtte for å greie å betale husleie og sosialstønad til livsopphold.
I etterkrigstiden fram til midt på nitti-tallet var sosial boligbygging et sentralt begrep i Norge. Denne hadde et universelt mål om at alle skulle ha et sted å bo. Nå for tida forveksles begrepet av mange med boligsosialt arbeid, som bare handler om å skaffe bolig til de som ellers hadde havnet på gata. Vi har fått det som heller bør kalles usosial boligbygging. Det virker som at det politiske flertallet i Stavanger de siste 25 årene har vært mest opptatt av utbyggernes behov heller enn innbyggernes behov.
Flere skor seg på at det blir flere som ikke greier å kjøpe egen bolig. De kjøper opp boliger med ymse kvalitet og lever av å leie ut disse med høy leie. Samtidig bygges det en god del nye boliger i luksussegmentet, med salgspris på ti millioner eller mer.
Forrige kommunesammenslåing var i 1965. Da ble det bygget 480 boliger. I 2016, 2017 og 2018 var tallet på ferdigbygde, nye boliger i Stavanger lavere enn 1965. Og vi er over dobbelt så mange innbyggere som i 1965. Tallene for 2019 ser ut til å bli like lavt eller lavere enn 1965.
Fra første januar 2020 slås Finnøy og Rennesøy sammen med Stavanger. I den nye kommunen må vi hente fram igjen det universelle perspektivet også i boligpolitikken. Alle skal ha en trygg tilværelse i en god og egnet bolig. Det betyr at det skal bygges mange nok boliger. Disse boligene skal ha en overkommelig pris og være tilpasset behovene til de som skal bo i dem.
Stavanger eier heldigvis store arealer som er gunstig plassert i kommunen. Her må boligene vi trenger bygges, i bybåndet. Vi har foretak som må få utvidet mandatet sitt til ikke bare å legge til rette for boligbygging, men også å bygge de boligene vi trenger. Stavanger utvikling er ett av foretakene som kan bli et viktig instrument for å få fart på boligbyggingen. Det må også settes av penger, store penger, for å kickstarte byggingen av eie-til-leie-boliger, ungdomsboliger, allmennboliger etter modell fra Danmark, og mange andre tilbud. Viktigst av alt er at boligbyggingen skal være basert på kunnskap om innbyggernes og kommunens behov. Da kan vi gjøre det mulig å bosette seg i Stavanger for barnefamiliene, barnehagelærerne, helsepersonellet, renholderne, brannfolka og alle de andre menneskene vi trenger i kommunen vår.
Markedet har utviklet seg til en nådeløs forskjellsmaskin.