Sabi Omakase ligger vegg-i-vegg med Sabi Pedersgata, restauranten som startet Sabi-eventyret tilbake i 2011. Lokalet er mørkt og intimt, og har i utgangspunktet plass til ti gjester. Foto: Roy Storvik

Sushi i stjerneklasse

ANMELDELSE: Chris Rock fikk ikke bord. Det gjorde vi. Så vidt.

 

6

Sabi Omakase
Pedersgata 38, Stavanger
925 43 781

Mat: 6
Meny: 5
Miljø: 5
Service: 6
Prisnivå: 5

 

– Jeg setter oss på venteliste 50 dager framover. Noen må jo avbestille en eller annen gang.

Vi hadde i en periode forsøkt å få bord på det som angivelig skulle være en juvel midt i det gamle arbeiderstrøket i Stavanger. Stjerne i Michelin-guiden, 90 poeng i White Guide, vinner av The Nordic Prize i 2017. Da blir du populær.

Lørdag ettermiddag ringte telefonen. Sabi Omakase, som normalt kun har åpent torsdag til lørdag, skulle ha en ekstra servering den førstkommende onsdagen. Var vi interessert i to plasser ved bardisken, spurte kvinnen i den andre enden av røret. Vi slo til. 

LES OGSÅ: Derfor er denne lunchen verdt 5000 kroner

Dokumentaren «Jiro Dreams of Sushi» fra 2011 gjorde for alvor små sushirestauranter i verdensklasse til et fenomen. Stilen var åpenbart ikke ny for konservative sushiveteraner i Japan. Samtidig sørget den kritikerroste historien om den nå 92 år gamle Jiro Ono for internasjonal oppmerksomhet til en type restaurantopplevelse få kunne sies å være godt kjent med utenfor Japan.

3-stjernersrestauranter som nettopp Sukiyabashi Jiro og Sushi Saito i Tokyo er blant restaurantene der pågangen ble uhåndterlig. I dag er det tilnærmet umulig å få bord uten å ha de rette kontaktene eller ha vært gjest tidligere.

Det er stilen ved disse restaurantene, der et lite antall gjester serveres ved bardisken av en kokk med lidenskap for faget, Omakase-sjef Roger A. Joya har adoptert til Norge og Stavanger.

Men til ulikhet fra nevnte restauranter, der om lag 20 biter serveres i hurtig tempo, tar Joya seg svært god tid. 3,5 timer er satt av til matservering, historier og besvaring av spørsmål fra nysgjerrige gjester. Det slår oss at en vellykket opplevelse i et så lite lokale er prisgitt god dynamikk mellom kokk og gjester, men også gjestene seg imellom. Man sitter tett, småprater med sidemannen, slår vitser på tvers av bardisken. 

LES OGSÅ: – Det har vært et tøft år

(Saken fortsetter under bildet)

Dagens råvarer.

Stemningen er upåklagelig denne kvelden. Joya forteller om hvordan han brukte seks år på forberedelsene til åpningen av Omakase. Tilbake får han spørsmål om alt fra hva han har i fredagstacoen til om han jakter sin andre stjerne i Michelin-guiden.

– Dere er det viktigste for meg, kommer det raskt fra den sympatiske kokken. 

Det føles overflødig å snakke om kvaliteten på maten. De i all hovedsak kortreiste råvarene er førsteklasses, og vises den største respekt av mannen som tidligere har havnet på 4. plass i sushi-VM. Menyen endres i takt med hva Joya og hans team får tak i.

Se bilder av samtlige retter øverst i bildegalleriet!

Vi serveres brisling, sild, tunfisk, reinsdyr, råreke, laks, kamskjell, ål, østers – alt tilberedt og presentert på en måte som gjør at man forstår hvorfor en kveld her kan redusere bankkontoen med 3000 kroner per person.

At Omakase nå er fullbooket så langt fram det er mulig å reservere bord, er beviset på at Joya har lykkes. En Michelin-stjerne gir ikke automatisk fulle gjestelister et halvt år fram i tid. Og når du kan si nei til et besøk fra en Hollywood-stjerne som Chris Rock, som uten reservasjon ønsket å spise på Omakase da han gjestet Stavanger i oktober, vet du at du er på rett vei – og vel så det.

LES OGSÅ: Sabi Omakase fikk sin første stjerne

Joyas suksess har ikke gått ubemerket hen i Norges øvrige sushilandskap. Det er interessant å se hvordan Alex Cabiao, mannen bak Alex Sushi og det som på et tidspunkt var den sterkeste sushimerkevaren i landet, nå har åpnet restauranten Omakase by Alex Cabiao i Oslo – nettopp i samarbeid med Sabi og Joya. 

Kvelden rundes av etter 4,5 timer, én time lenger enn annonsert. Sommelieren, som har vært i storform med sin matchende vinpakke gjennom hele showet, disker opp med kaffe og sjokolade, og anbefaler samtidig en gin and tonic, selvsagt helt fri for Beefeater London Dry og tonic fra Schweppes.

På vei ut er panfløytemusikken, som tidligere har spilt rolig i bakgrunnen, byttet ut med Rolling Stones’ udødelige «Start Me Up». Om det er tilfeldig, vites ikke. Men selv om låtens opprinnelige betydning ikke nødvendigvis samsvarer med kulinariske opplevelser, føles det riktig å avslutte med følgende strofe: «Give it all you got. You got to never, never, never stop.» Takk for maten.

Michelin-mannen. Foto: Roy Storvik