Sunniva Lye Axelsen skriver om hjemmehjelpens mørke side

– Det fins mange mennesker vi aldri ser, fordi de aldri går ut av husene sine. Noen fordi de trenger pleie av andre. Andre fordi de sitter fast i sitt eget hode og tankekjør, og aldri kommer seg ut av de rutinene de føler beskytter dem aller best. Ingrid tilhører sistnevnte gruppe, sier Sunniva Lye Axelsen til Dagsavisen.

Hun er forfatteren av fem bøker så langt.

Les også anmeldelsen av «Smilefjes. Tommel opp. Regnbue»: «Sjarmerende feelgood om utroskap og vennskap» (+)

Lavstatus

Den nyeste kom nå i mai. Den heter «Herfra til Hiroshima», og handler om hjemmehjelpen Ingrid, som bor alene i en sliten og dårlig vedlikeholdt – men svært ren – enebolig i en liten drittkommune. Flere tiår av livet sitt har hun brukt minstelønna si på å nedbetale gjelda den maniske mora og opportunistiske faren etterlot seg da de kjørte seg i hjel. Om nettene skurer og vasker hun huset sitt, det gir følelsen av kontroll.

Nå er hun gjeldfri, middelaldrende, og ensom.

– Ingrid har enormt mange ritualer hun må følge, og veldig lite kontakt med sitt eget følelsesliv. Hun har et typisk lavstatusyrke. Ser ned på kollegaene sine, samtidig som hun føler seg trua av dem.

Les også: Jobbet for gigantselskapet Amazon: – Det føltes som et fengsel (+)

Ingen «flink pike»

Og så har hun veldig sterk arbeidsmoral.

– Når ting begynner å rakne i folks liv, er det ofte familien og relasjoner som ryker først, og jobben sist. Jeg vet ikke hvorfor, men folk holder oftest lengst mulig på jobben. Kanskje har det med selvrespekt å gjøre. Ingrid uttaler seg bastant mot sykmeldingskulturen i Norge. Sender stikk mot «flink pike»-uttrykket, og hvordan det institusjonaliseres i media, i aviser og ukeblad. Er man flink pike og går på veggen, så skal folk rundt liksom ikke stille spørsmål ved noe, bare nikke og akseptere og respektere. Ingrid forakter den tankegangen, sier Sunniva Lye Axelsen.

Les også: Karin (84) tilbys vask av do og sengetøy hver tredje uke

Ulovlig ansvar

Som ufaglært hjemmehjelp skal ikke Ingrid fungere som helsearbeider. Men kommunen har latt som om hun er sykepleier og sendt henne på medisinkurs likevel, og gir henne ansvar langt utover det både lønnsnivået og stillingstittelen egentlig innebærer. Sjefen har funnet ut at Ingrid kan herses med. Så da gjør sjefen det.

– «Herfra til Hiroshima» er ingen uttalt politisk roman. Men jeg sier jo noe om hvordan samfunnet behandler folka som står i denne typen jobber. Hva får de for å håndtere liv og død på nær daglig basis? Lønna er dårlig og statusen lav.

Saken fortsetter under bildet. 

Sunniva Lye Axelsen. Foto: Mimsy Møller 

Mye avføring

Flere av brukerne Ingrid kjører rundt til, har tunge liv. En kvinne jobber målretta med å drikke seg i hjel. En enkemann har endelig frihet til å bruke neglelakk og sminke og svinse rundt i sin avdøde kones klær, men ses ned på av folk i bygda. Bygdas rikeste mann sitter i rullestol og hater tilværelsen, mens ekteskapet surner. En annen ligger for døden, innestengt i en kropp der stadig mer streiker.

Folk må hjelpes på do, og vaskes når det har gått galt. Selvskadere må plastres sammen, kanskje kjøres til legevakta. Og så må altså folk ha medisinene sine, selv om Ingrid ikke har sykepleierutdannelse og egentlig ikke har lov til å administrere sånt.

– Til slutt koker det ned til de mest basale tingene. Man håndterer mye avføring i en slik jobb, sier Axelsen.

Les også anmeldelsen av «Buffy By er talentfull»: Det er ikke lett å vokse opp fattig. Men Buffy får det til (+)

Sitter fast

Men Ingrid har ingen planer om å gjøre noe annet.

– Hun sitter fast i sitt eget liv. Det gjør man om man har stort ego, men lav selvfølelse. Da blir resultatet mye raseri og tankekjør, et mindreverdighetskompleks der man hele tida frykter å bli avslørt. Ingrid er ikke snill. Men hun takler jobben godt. Jeg liker henne. Mange av pasientene behandler henne dårlig, men hun bryr seg ikke, for hun er ikke glad i dem på den måten. Hun sier bare det de trenger å høre, og utfører oppgavene sine samvittighetsfullt. Har hun nitten minutter, bruker hun ikke ti av dem til å holde folk i hånda, sier hun selv.

Møt Unni Lindell i portrettet: – Nå håper jeg på et nytt byråd som ikke raserer Oslo (+)

Stalker

Det er langt fra så tragisk som det kanskje lyder. Faktisk er «Herfra til Hiroshima» full av morsomme scener. Typene og situasjonene de setter seg i er tatt på kornet, filtrert gjennom Ingrids beske blikk.

– Det er veldig mørk humor, men jeg trives med det, sier forfatteren.

Det er også en stalker-roman. En mann viser interesse for Ingrid. Hun liker oppmerksomheten kjempegodt, men takler ikke forholdsbiten så veldig bra. Når mannen gir opp, følger hun etter ham. På avstand. Også på den turen jorda rundt som han egentlig hadde planlagt å ta henne med på.

– Folk som herses med lenge nok kan bli veldig farlige. Jeg ville utforske hva som skjer når Ingrid plutselig har midler til å handle. Hva gjør hun med makta si. Det er ikke sånn at folk blir gode av å ha det vondt. Oftest er det motsatt. Man kan bli ordentlig usympatisk.