Stjerne etter kampen også

5

Adam Douglas

«The Beauty And The Brawn»

Reva/Compro

Adam Douglas var et ukjent navn for de aller fleste helt til han i fjor høst fikk et stadig større publikum, lørdag for lørdag, uke for uke. Amerikaneren som flyttet til Norge for ti år siden ble virkelig en stjerne gjennom «Stjernekamp». Dette handlet ikke så mye om å «beherske alle stilarter» som å sette sitt eget personlige preg på det meste han ble bedt om å prøve seg på. Adam Douglas sto fram som en mann som er oppslukt av musikk, som sto mot alle prøvelser, uten å måtte gjøre seg veldig til.

Mens de fleste slike konkurranser kommer og går, og vinnerne vekker stadig mindre interesse, har «Stjernekamp» etablert seg med en egen likendes sjarm. I ei tid der musikere ikke lenger får slippe til på TV med det de egentlig kan, så er det riktignok noe som skurrer med at de skal stå der og lide seg gjennom stilarter de ikke egentlig har hatt et forhold til. Men «Stjernekamp» har fått mange musikkinteresserte til å følge med, på en måte som de andre sangkonkurransene aldri har klart. Og kan altså i beste fall gi forsterket oppmerksomhet til artister som fortjener et større publikum. Årets Adam Douglas kan godt bli Ole Børud, en mann som allerede har gitt ut en rekke album som ikke har fått oppmerksomheten de fortjener

Selv om deltakerne i «Stjernekamp» har en viss erfaring fra før, er mange av dem ukjente for et større publikum. Adam Douglas fikk altså sitt gjennombrudd der, selv om han hadde gitt ut et helt fint album, «I May Never Learn» fra 2015. Uten seieren ville Douglas fortsatt å imponere i roots-kretsene sine, men kanskje bare der. Når han nå gir ut et nytt album som et allment kjent navn er anledningen brukt så godt som det går an. Det er åpenbart for alle hvor godt han trives med å bevege seg rundt i musikken han elsker mest.

Adam Douglas har ikke falt for fristelsen til å utnytte momentumet med et album der han presenterer seg «fra alle sider», eller synger sine store favoritter fra den amerikanske musikkhistorien. Det er ingen tvil om at rotekte soul, gospel og blues ligger hans hjerte nærmest. Dette er ikke musikk med umiddelbar bred appell lenger, det er sånt som mange drev med i Norge på 90-tallet, men desto mer overbevisende høres det ut når Douglas føler at det er noe han må gjøre i 2018.

Alle hans nye sanger avslører en solid forståelse for de svarte musikkformene som er utgangspunktet. Stemmen til Douglas er helt på høyde med følelsesregisteret i sangene. Hard når det trengs, myk når det blir nødvendig. Men ikke nok med dét. Albumet er produsert av Geir Sundstøl, som selvfølgelig spiller gitar og beslektede strengeinstrumenter på en rekke sanger selv. Han har med seg sin kompanjong Erland Dahlen på trommer, og fremragende musikere i alle andre ledd ellers. Det gir en vellyd som tar sangene opp enda et nivå, som et fortjent akkompagnement til hovedmannen.

Albumet får en følsom, litt forsiktig start med dunkel, atmosfærisk americana i «The Great Divide», men allerede i «Like A Lion» viser sangeren og ensemblet hans hvor formidabelt dette kommer til å låte. Albumet er spilt inn rett på analogt lydbånd. Teknikken er ikke viktig i seg selv, med det gløder av samspillet her. Douglas spiller nok mye gitar selv også, strengeleken på albumet er så gjennomført gnistrende at vi til enhver tid hadde likt å vite om det er ham eller Sundstøl vi hører.

Adam Douglas har en stilsikker omgang med de lyriske temaene som slike sanger pleier å fortape seg i. Drama, fortapelse, håp. Men albumtittelen? «The Beauty And The Brawn»? «Skjønnheten og … julesylta»? Han har nok en mening med dette også, kanskje vil den bli avslørt under juleturneen i desember. Uansett, det er spennende å følge Adam Douglas videre.