«Stavangers klimaplan omfatter bare 30 prosent av faktiske utslipp»

DEBATT: Når den eksisterende klimaplanen ikke virker, vedtar man altså bare en ny.

Av: Harald N. Røstvik. Professor, Byplanlegging, Institutt for Sikkerhet, Økonomi og Planlegging (ISØP), UiS

Stavanger kommunes nye Klimaplan (2018-2030) skal redusere klimagassutslippene med 80 prosent på elleve år. Oslo kommunes Klimaplan (2009-2030) skal redusere utslippene med 95 prosent. Men mesteparten av utslippene innbyggerne forårsaker er ikke medtatt i disse regnestykkene! Ifølge SSB er Norges totale innenlandske utslipp 53 millioner tonn CO2 ekvivalenter (2018), altså 10,2 tonn CO2 per person per år. Andre databaser  som Energi&Klima sin Klimavakten ligger litt lavere med sine 8,4 tonn CO2 per person per år. Jeg bruker dette tallet i den etterfølgende tekst. Verdensgjennomsnittet er 4,8 tonn, EUs 28 land 7,0 tonn og USAs 16,2 tonn (2017). For å sette dette inn i et enda større perspektiv, kan man se på den årlige norske olje- og gasseksporten som jo registreres i mottakerlandene. Ser vi på ett av Norges «gullår» var hver og en av oss ansvarlige for over 140 tonn CO2 per person per år.  Jeg lar imidlertid dette relevante, men litt søkte perspektivet ligge i den videre tekst og beregning.

Stavanger kommunes nye klimaplan, som opprinnelig tok sikte på å kutte utslippene med 50 prosent innen 2030, ble i et bystyremøte i høst øket til 80 prosent. Det blir vanskelig nok, men de utslippene det gjelder er kun 2,5 tonn CO2 per person per år. Det er utslippene som oppstår innenfor bygrensen –  de direkte utslippene. Klimaplanen for Stavanger omhandler derved bare 30 prosent av utslippene på 8,4 tonn per person per år. Hvem skal ta seg av de resterende 70 prosent av utslippene som innbyggernes totale livsstil inkluderer? Stavangers tidligere klimaplan (2010-2025) som skulle redusere utslippene med 30 prosent har så langt i stedet økt utslippene med 0,35 prosent. Når den eksisterende klimaplanen ikke virker, vedtar man altså bare en ny. 

Oslos klimaplan (2009-2030) viser at de direkte utslippene er 1,65 tonn CO2 per person per år. Disse skal reduseres med 95 prosent. Det betyr at Klimaplanen for Oslo (som i Stavanger) bare omhandler 20 prosent av de totale utslippene på 8,4 tonn per person per år. Også her reises spørsmålet om hvem skal ta seg av å få redusert de resterende 80 prosent av utslippene? Dette viser hvor  snevert det er å tenke bygrenser og bare medregne direkte utslipp – de direkte utslippene som oppstår innenfor bygrensen. Vi bør følgelig i stedet utvide perspektivet og tenke regionalt, nasjonalt og globalt.

Det er ennå ikke laget en strategi for hvordan Stavanger skal nå sine klimamål – verken de bystyrevedtatte 30 prosent av utslippene, 2,5 tonn per person, eller hele utslippet på 8,4 tonn per person. Her på UiS jobber vi nå med nettopp dette – å finne løsninger. I masterkurset BYG 610 Sustainable City Regions på byplanleggingsavdelingen som startet sist uke og hvor funnene skal presenteres i slutten av april, skal studentene utvikle løsninger. De skal definere hva som må gjøres for å nå utslippsmålene.

Det finnes minst to hovedstrategier:

1) Den ene strategien baserer seg på en stor teknologisk omlegging til ny fornybar energi, mer miljøvennlige matvaner og brukerendring i retning  av kollektivtrafikk, sykkel og gange.

2) En  andre strategien er en slags «business as usual», «muddle-on»-strategi. Man ser for seg at fossilenergien kan fortsette sin dominans. For å gjøre den mer spiselig ser man bort fra partikkelutslippene som jo skaper enorme helseproblemer i byene, og konsentrerer seg om å få til mer karbonfangst og lagring (CCS). Det kan være en bra strategi for fossilenergiinteressene og eierne, men CCS er i dag fremdeles ikke omfattende, til tross for at det er investert enorme beløp. I Norge er den mest kjente CCS-fadesen den som ble pushet frem av Bellona i allianse med oljeindustrien, kalt Mongstad-sluket. Det endte med stengning og avskrivning av milliardbeløp.

Et annet prosjekt, Sleipner-feltets CCS, som startet i 1996 lagrer nå totalt 20 millioner tonn CO2. Årlig tilføres det ytterligere 1 million tonn CO2. Hele verdens samlede årlige kapasitet er nå 30 millioner tonn CO2 lagret.  Dette monner altså lite i global målestokk. Et bilde på det er at Norges totale årlige nasjonale innenlandske utslipp, ifølge SSB, er 53 millioner tonn CO2.

For å skaffe finansiering til CCS brukes argumentet om at CO2 injeksjonen kan brukes som trykkstøtte og derved presse enda mer olje ut av reserver som ellers ville vært vanskelige å utvinne. Slik injeksjon er imidlertid energikrevende og reduserer et kraftverks kapasitet. Det er også stor usikkerhet forbundet med faren for at den injiserte CO2 kan lekke ut i et lengre tidsperspektiv på flere hundre år og da med enorme og ukjente konsekvenser. Denne usikkerheten er fremdeles ikke ryddet av veien, ingen garantier er utstedt, og usikkerheten er derved overført til kommende generasjoner. 

Det kan følgelig se ut som om det er svært risikofylt å satse på strategi to alene. Man bør følgelig kanskje satse med uforminsket styrke på strategi en som hovedstrategi og håpe at også CCS utvikles til å redusere utslippene på lengre sikt.