Vi må forholde oss til at Stavanger er en av kommunene i landet med størst sosiale forskjeller, skriver Aps Frode Berge.

Stavanger er en av kommunene i landet med størst sosiale forskjeller

KRONIKK: Vi er i ferd med å få et Forskjells-Stavanger. Alarmklokkene bør ringe hos flere enn Stavanger Arbeiderparti.

Rogalandsavis

Av Frode Berge, leder Stavanger Ap

De siste oversiktene fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), over inntektsforskjeller i Norge kan forstyrre nattesøvnen til noen og enhver.

De tørre talls tale er nemlig kraftig kost. I 2011 var det 2067 barn som levde i det som etter en anerkjent EU-definisjon er lavinntektsfamilier. Seks år senere var tallet steget kraftig, og nærmet seg 3000. Vi snakker om en økning på nesten 45 prosent.

Det er verd å merke seg at den kraftige veksten i antall barnefamilier med dårlig økonomi har «tatt av» først de siste årene. I perioden fra 2005 til 2010 var tallene på et langt lavere og mer stabilt nivå.

Den brutale sannheten vi må forholde oss til i 2018 er rett og slett at Stavanger er en av kommunene i landet med størst sosiale forskjeller. Svært mange av dem som befinner seg i det lavere sjiktet av inntektsnivå, er familier der barn og ungdom er del av husholdningen.

Hillary Clinton er i mine øyne den klokeste kvinnen USA aldri fikk til president. Forferdelig synd når vi i stedet er nødt til å være vitne til den massive politiske inkompetansen som nesten daglig utspiller seg i Det hvite hus.

I stedet for å irritere meg over at Hillary Clinton tapte den skitne valgkampen mot Donald Trump, velger jeg å hente inspirasjon fra hennes kloke ord om at «It takes a village to raise a child». Denne skarpskodde analysen kan være et godt utgangspunkt når vi må intensivere jakten på politiske løsninger for å bekjempe inntektsforskjeller og barnefattigdom.

Det er særlig smertefullt å oppleve at stadig flere barn og ungdom rammes av dårlige levekår. Det er tilsvarende frustrerende å måtte erkjenne at det ikke finnes noen «quick fix»- løsning. Utfordringen er formidabel, og krever intensivert innsats på en rekke politikkområder. Disse er kanskje de aller viktigste:

Arbeid som gir en anstendig inntekt. Vi opplever nå både økende fattigdom og at en lavere andel av befolkningen er i arbeid (lavere sysselsettingsgrad). Dette henger sammen. Derfor er det helt avgjørende at flere med lav inntekt kommer i jobb/jobber mer. Her må innsatsen fra både Nav og Stavanger kommune trappes opp ytterligere. Et arbeidsmarked i bedring gir muligheter som må utnyttes aktivt.

Bolig til overkommelig pris. Lav levestandard går ofte hånd i hånd med dårlige boforhold. Familier med dårlig råd må ofte bruke en uforholdsmessig stor del av inntekten på leieavtaler av variabel kvalitet. Hvis flere familier med lav inntekt får mulighet til å eie sin egen bolig til en overkommelig pris, vil de over tid stå stødigere økonomisk.

Derfor må vi gjenreise den sosiale boligbyggingen. Dette handler selvsagt om statens og Husbankens rolle, men enda mer om hvilket ansvar Stavanger kommune tar for å sørge for at det bygges flere boliger tilpasset økonomien til lavinntektsfamilier. Jeg er ikke av dem som mener at «alt var mye bedre under krigen», men Stavanger kommune hadde definitivt en langt mer aktiv rolle i den sosiale boligbyggingen tidligere. Denne rollen må gjenskapes.

Satsing på barnehage, skole og helse. Det er særdeles godt dokumentert at barnehagene og skolene bidrar positivt til sosial utvikling og integrering på tvers av økonomisk status og etnisk bakgrunn. Derfor har Stavanger Arbeiderparti systematisk prioritert disse områdene i budsjettene de siste årene. Det handler om tiltak som flere pedagoger, tilbud til de barna som ikke har «rett» på plass, søskenmoderasjon, skolemat og flere helsesøstre. I tiden som kommer håper jeg at det vil bli lettere å få flertall i bystyret for forslag som disse.

Meningsfylt fritid. Det å se at de økonomiske forskjellene i Stavanger øker er urovekkende. Det å se konsekvensene i form av barn og ungdom som ikke kan være med på bursdagen eller russetreffet er direkte hjerteskjærende.
Som mangeårig trener og leder i den lokale fotballklubben på Hundvåg har jeg sett hvor viktig sosial funksjon idretten har. Alarmklokkene ringer imidlertid også her. Jeg opplever stadig oftere at ungdommer i familier som sliter økonomisk, ikke blir med på turneringer eller rett og slett slutter med mer eller mindre diffuse forklaringer.

Selv om det i dag finnes ordninger og rutiner for å fange disse opp, er det absolutt et behov for at Stavanger kommune setter seg ned sammen med Nav og andre gode krefter. Målet må være å se hvordan vi enda mer effektivt kan stanse det «økonomiske frafallet» fra både idretten og andre fritidsaktiviteter.

Vi må være ydmyke for oppgaven vi her står ovenfor, og en jakt på raske, overfladiske løsninger vil mislykkes. Vi kommer imidlertid ikke utenom én viktig erkjennelse: Kampen mot Forskjells-Stavanger handler om politikk. Dette er en utfordring som bare kan løses ved tydelige prioriteringer, og systematisk politisk arbeid over tid.

Stavanger Arbeiderparti har hatt bekjempelse av fattigdom høyt på agendaen i lang tid. Saken vil bli løftet enda høyere i tiden som kommer.

Kampen mot fattigdom står høyt for Ap.