Debatt

Stavanger Aps stille valgskred

KRONIKK: Det historiske valgresultatet og kommende politiske skiftet i Stavanger vil utvilsomt få stor oppmerksomhet fra valgforskere og kommentatorer i tiden som kommer. Allerede nå, med valget ferskt i minne, synes det verdt å komme med noen foreløpige betraktninger omkring resultatet, og om veien som brakte oss der, skriver Dag Mossige.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Dag Mossige

Innen statsvitenskapen, og særlig sammenlignende politikk, trekkes den greske tenker Aristoteles frem som disiplinens far. Aristoteles la stor vekt på den empiriske metode – han samlet blant annet inn 158 av datidens grunnlover fra de greske bystater – og «komparativ» eller sammenlignende analyse: Hans poeng var ganske enkelt at man kan ikke komme med noe pålitelige utsagn uten først å foreta sammenligner for å sette ting i kontekst.

Fasit fra valget den 9. september er at én av fire Stavanger-innbyggere stemte på Arbeiderpartiet. Det er i seg selv et meget sterkt resultat. Vi ble største parti, for første gang på nettopp 24 år: I 1995 fikk vi 25,1. I år slo vi dette, med hele 25,4 prosent – og det selv om to nye kommunedeler (Rennesøy og Finnøy), hvor Arbeiderpartiets oppslutning historisk har vært mye lavere enn i Stavanger, trakk valgresultatet noe ned. Og viktigst: Alt dette, mens et samlet sentrum-venstre gikk frem.

Men la oss se på de andre storbyene. «Mot normalt», for å si det forsiktig, fikk Arbeiderpartiet i Stavanger et bedre valgresultat enn Arbeiderpartiet i Oslo og Bergen – og vår historiske Ap-bastion Trondheim. Det er høyst bemerkelsesverdig. Stavanger Arbeiderparti fikk ved valget for to uker siden et bedre valgresultat enn snittet til Arbeiderpartiet nasjonalt. For å sette det i perspektiv: Sist gang dette skjedde var i 1945.

Det politiske kommentariatet i «Oslo-bobla» er ikke nødvendigvis kjennetegnet av hverken presise analyser av eller god kjennskap til lokale forhold i vår by. Men på et punkt har de truffet: Stavanger har lenge vært kjent østafjells som et «utstillingsvindu for Høyre nasjonalt» (NRK) og «Høyres absolutte høyborg» (VG). Valget endrer alt dette. I skrivende stund tyder mye på at Arbeiderpartiet, i ulike konstellasjoner, beholder makten i de tre største byene i Norge. Det mest oppsiktsvekkende er at Stavanger nå har blitt en bastion for Arbeiderpartiet.

Som kjennere av lokalpolitikken vet, så er ikke valgresultatet alene avgjørende, men det «å telle til 34». For å få ordføreren i Stavanger trenger man 34 mandater, altså halvparten pluss ett av bystyrets medlemmer. I en tid der både partiene til venstre for Ap samt Senterpartiet er i vekst, delvis på bekostning av Aps oppslutning, var det svært viktig for oss å sikre våre 18 mandater. Det klarte vi. I tillegg gikk Rødt frem fra ett til fire mandater, mens SV og MDG begge fikk høyere oppslutning enn i 2015, dog uten å ta nye mandater. Senterpartiet gikk frem fra ett til tre mandater, og har funnet sin plass der det etter vårt skjønn naturlig hører hjemme, nemlig på rødgrønn side. Viktigheten av det skiftet vil fortjene en egen analyse. Til slutt, valgsensasjonen Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB), et parti i sentrum som gikk fra tre til seks mandater, og en oppslutning på 9.2 prosent. Likevel sikret altså Arbeiderpartiet sine mandater, og sørget for at de nye styringspartiene har et bredt flertall på hele 38 mandater bak vår politiske plattform, og Kari Nessa Nordtun. Ap fikk også flest forhåndsstemmer – og holdt stand gjennom hele forhåndsstemmingensperioden.

Vi la tidlig høsten 2018 vår strategi, og fulgte den i praksis hele løpet ut. Sentrale element for oss var å vinne kampen om virkelighetsbeskrivelsen, nemlig ønsket om et politisk skifte etter 24 år, og et oppgjør med myten om et «lyseblått» Høyre i en by med sterkt økende ulikheter, lange ventelister på sykehjemsplass, og en svært presset økonomisk situasjon ved flere av byens skoler.

Vårt budskap traff. Vi bor i en fantastisk by, hvor de aller fleste har det meget bra. En misère-fremstilling av Stavanger ville ikke vært troverdig. Men vi bor også i byen med de raskest økende sosiale forskjellene i Norge. En betydelig og voksende andel av byens familier faller fra. Det rokket utvilsomt med svært mange velgeres rettferdighetsfølelse: Vi skal ikke bli like, men alle skal ha like muligheter. Når barn vokser opp i fattigdom, gjør det noe med deres egne muligheter i livet – og med oss om samfunn. Det reagerte velgerne på.

Arbeiderpartiet holdt stødig fokus på egen politikk i valgkampen, og snakket om våre løsninger – heller enn å snakke om andres. Vi kjørte bevisst en positivt ladet valgkamp. Vi lot oss ikke vippe av pinnen av en rekke innlegg og kommentarer fra høyresiden om at vi drev med «svartmaling», var «radikale» og «destruktive», eller i armene på «blodrøde kommunister». Arbeiderpartiet snakket om ulikhet – og ville ha kraftfull handling. Når andre partier henfalt til hysteriske merkelapper og forsøkte å bortforklare tallene, straffet det seg hos velgerne: Når man ikke vil anerkjenne realiteten av økende utenforskap og trange økonomiske rammer for våre barn, men avfeier det som «nedsnakking», får partier som har hatt makten i 24 år svært lite troverdighet på at de er de rette til faktisk gjøre noe med det. Folket ønsket et skifte – og ny politikk.

Arbeiderpartiet hadde flere store styrker. Viktigst i mine øyne er det fantastiske laget av 73 kandidater, med stor kunnskap og troverdighet i sine miljøer. De kommer til å gjøre en formidabel innsats for byen, om det blir i bystyret eller i andre funksjoner. Vi dyrket et stadig tettere forhold til fagbevegelsen, som var direkte med på å utforme vårt politiske program, og som har blitt hyppig konsultert ved utforming av en sentrale politiske forslag i bystyrets organer denne valgperioden. Vi støttet aktivt opp om vår fantastiske ungdomsorganisasjon AUF og deres kandidater, tett integrert i valgkamparbeidet, og vi hadde en enorm organisasjon med over 1000 partimedlemmer, hvor et rekordhøyt antall høyt motiverte frivillige stod på stands, leverte ut løpesedler og banket på dører.

Mye vil bli skrevet fremover om det historiske skiftet i Stavanger. Vi forstår at velgerne er utålmodige etter 24 år. Vi takker dem for tilliten og muligheten til å ta Stavanger i en ny retning.
En misère-fremstilling av Stavanger ville ikke vært troverdig.

Mer fra: Debatt