«Skal de spille som et bunnlag, eller topplag?»

KOMMENTAR: To gode motstandere, syv mål på trynet og kun to scorede mål. Det skal mindre til for å skape usikkerhet. Nå må Viking bestemme seg for om de fortsatt evner å spille som i starten av 2019, eller om de skal fortsette med å dominere kampene selv.

Følg RA Sporten på Facebook!

Som nyopprykket lag i fjor var Vikings plan glassklar i de første oppgjørene. Det var først utover i sesongen, med nyvunnet selvtillit, at de presset høyere og dominerte kamper selv i større grad.

I starten av 2019 lå de bakpå med lavt press og kjørte overganger. Det kanskje aller beste eksempelet var kampen mot Brann i Stavanger og kampen mot Tromsø borte.

Spesielt det som skjedde mot Brann var det nærmeste du kommer å gjøre en fotballens rope-a-dope. Bussen ble parkert etter alle kunstens regler og presset var meget lavt. Offensivt handlet alt om kontringsstyrke og vingspill i den smått episke seieren – hvor påskeegget kom flygende på banen mot slutten.

LES OGSÅ: Lars-Peder Nagel fra Oilers til Viking

Kontrastene til det vi så mot Brann søndag var omtrent så store som en kan få dem. Viking gikk i strupen på Brann fra starten. De sto overraskende høyt og hadde åpenbart en klar plan om å skape sjanser på tidlige gjenvinninger.

Egentlig lykkes de ganske godt også. Det er lett å stirre seg blind på resultatet 3–0. Hadde Viking fått straffe, og 1-0, ville kampen og kampbildet fort sett helt annerledes ut. Ingenting preger kamper mer enn mål.

Problemet nå er bare at det ikke lukter mål av andre enn Even Østensen hvor det i fjor stinket scoringer av et knippe spillere.

Etter hvert som Viking varierte presshøyden mer i Bergen kom problemene. Da fikk Brann kampen i sitt spor. Man fikk tredd baller inn bak Vikings forsvar – som for ofte kom på halvdistanse.

LES OGSÅ: Høiland angrer arrogant straffe

At Viking sto så høyt mot Brann innledningsvis var overraskende. Er det noe Brann har vært gode på under Lars Arne Nilsen er det å spille med lavt press og dyrke raske overganger. Uten Azar Karadas i troppen har de også mistet sin sedvanlige plan B med lange baller mot etablert forsvar.

Den naturlige inngangen for Viking ville i mitt hode vært to mer defensivt anlagte backer, indreløpere som tar returløpene i større grad og lavere press. Et scenario hvor Brann hadde vært tvunget fram til å gjøre det de ikke er så gode på. Med hjemmebane hadde nok det kommet med tålmodighet – selv om det hadde blitt kjedelig stillingskrig mellom organiserte rekker lenge.

At Vikings forsvar ser svakere ut i år, og har sluppet inn mål i hver kamp minus én i 2020, handler ikke nødvendigvis om at enkeltspillerne har blitt dårligere. I langt større grad handler det om lagets inngang og tilnærming til kampene. Presshøyden og graden av kynisme er helt sentrale punkter.

Akkurat nå ligger de regjerende Norgesmesterne på nedrykksplass på tabellen. Det er på tide å stikke fingeren i jorden. Det er det til tross for at kun to kamper er spilt.

Om laget ikke evner å få nok gjenvinninger til å skape sjansene som gir mål, med det høye presset, må det umiddelbart legges om til den presshøyden vi så innledningsvis i fjor. Lekkasjene vi har sett nå kan åpenbart ikke fortsette. Da ryker selvtilliten og et nedrykk er et høyst reelt tema og samtaleemne framover.

LES OGSÅ: Så lenge er de Lanlay ute

Så er selvsagt spørsmålet om Viking evner å være like giftige framover i lavt press som i fjor. Med Zlatko Tripic og Kristian Thorstvedt hadde de to spillere som nærmest var som skapte for denne typen fotball. Tripic kunne gjøre ting helt på egen hånd. Thorstvedt plukket opp restene og var forbløffende effektiv med sine dype løp fra midten.

Dette vet selvsagt Bjarne Berntsen også. Derfor er valgene han nå må ta før kampen mot Mjøndalen ekstremt vanskelige.

Valget handler egentlig om hvorvidt de skal spille som et topplag eller spille som et bunnlag. Og om hvorvidt de KAN spille som et bunnlag.

Dersom Berntsen har tro på at det vil løsne mer offensivt, med samme plan og samme spillertyper mot en svakere motstand, må han i stor grad kjøre inn de samme elleve han har satset på i de to første kampene.

Om han derimot tviler på om de evner det må han legge om til en oppskrift mer lik starten på 2019.
Da kreves store endringer i hvem som sendes på banen.

Å si hva som er rett er en ekstremt vanskelig avveiing etter kun to kamper.

Går de for endring krever det en forsvarsrekke hvor i det minste en av de offensive backene må erstattes med en defensiv. All den tid Axel Andresson neppe er klar for 90 minutter i Eliteserien vil et forsvar med Vevatne, Hove, Vikstøl og Pereira fort være det naturlige.

LES OGSÅ: Sjokkansettelsen: Dette er Vikings nye sjef

Samtidig må indreløperduoen Ibrahimaj/Furdal splittes opp. I en systemvariant som heller mot 4-5-1 defensivt er det naturlig å skyve opp Fredrik Torsteinbø der. Han er bedre defensivt, har en unik ro og vil tilføre duellkraft i luften og større målfarlighet.

Ute til venstre i et slik scenario er det ingen grunn til å se bort fra Veton Berisha. Han jobber som en galeislave og er dessuten bedre i bakrom enn mot etablert forsvar.

På topp bør Even Østensen få sjansen. Han er den eneste det lukter mål av og også et bedre oppspillspunkt enn de to andre alternativene. Tommy Høiland er nok best om en skal presse høyt og skape mer inne i boksen.

På høyre kant vil nok valget stå mellom Ylldren Ibrahimaj og Zymer Bytyqi.

Til sist kommer vi ikke unna nevnte Høiland og straffemissen i Bergen.

Å dra «en Panenka» har han gjort før. Men det finnes en tid og et sted for alt.

På 0–2 i Bergen var det regelrett tåpelig av en så god straffeskytter. Det skjønner han selv også.

LES OGSÅ: Derfor gir Henningsen seg i Viking nå