Onsdag blir håndballens gladgutt 50

Hvem: Rune André Marki (50)

Hva: Tidligere håndballstjerne med 14 A-landskamper og proffopphold på CV-en. Nå partner i bemanningsbyrået Moyo. Gift med Oddhild. Har to barn.

Hvorfor: Trener SIF i 1. divisjon og spiller fortsatt litt. Også viden kjent som en svært glad gutt. Fyller 50 onsdag.

– Du blir 50 i dag. Hvordan skal det feires?

– Jeg hadde mange planer, men på grunn av korona må mye legges vekk. Det blir nok en variant hvor jeg bygger en snøhule på utsiden og ønsker folk velkommen innom til noe varmt i koppen og audiens – innenfor reglene. Så skal jeg også bygge en snøtrone. Kanskje kan jeg velsigne slik paven gjør? Så er jeg så heldig at Norge spiller mot Spania i VM. Seier er gaven jeg ønsker mest.

– Du hadde planlagt å spille kamp på bursdagen – for å bli den første i topphåndballen til å score i fem forskjellige tiår. Bittert at det ikke går?

– Ja! Men muligheten til å gjøre det kommer garantert igjen. Om det blir i år, eller første kampen etter oppstart, vet jeg ikke. Det skal gjøres. Så skal jeg jo bli 60 også etterhvert.

– Hvor lenge kan du henge med også som spiller?

– Forsvarsmessig sikkert fem-seks år til. Jeg har nok mistet litt spenst, men muskelhukommelsen er det ikke noe i veien med. Jeg perser fortsatt i benkpress. Nå tar jeg 120 kilo.

– Hva driver du med ut over SIF?

– Kjører taxi for to unger! De er aktive både i vanlig idrett og E-sport. Jeg er også en aldri så liten hobbykokk og på kvelden slår jeg gjerne påX-Box – og plaffer folk ned i Call of Duty. Jeg er ekstremt god. Så driver jeg med oljemaling. Under pandemien nå har jeg malt et skikkelig bra bilde. Jeg tenkte å ringe Pahr Iversen snart for å høre hvor mye jeg bør ta for det. Det skal selges. Så har jeg også drevet bemanningsbyrået Moyo sammen med Ole Oftedal de siste 14 årene.

– Hvilke trenerambisjoner har du?

– Nå er det mest hobby, men når ungene har flydd redet kan jeg godt tenke meg å bli trener i Frankrike. Trenerlisensen har jeg. Jeg spilte der som en av de første fra Norge og har kåk der. Det har gjort meg frankofil. Kontakten med mange gamle lagkamerater er god og språket holdes ved like. Ni turer ned har så langt blitt avlyst på grunn av korona. Standingen min der er fortsatt ganske god.

– Hvilken bok har betydd mest?

– Arto Paasilinnas «Harens år». Av dikt liker jeg Nordahl Griegs «Til ungdommen».

– Hva gjør deg lykkelig?

– Å sitte klint inn i sololje på stranden i 36 grader mens jeg kjenner saltlukten fra havet i nesen, nipper til kald rosévin og hører ungene krangle og lekeslåss. Samtidig drømmer jeg meg tilbake til Mallorca i 1984.

– Hvem var din barndomshelt?

– Jeg hadde mange. Elvis, Kevin Keegan og Oddvar Brå.

– Hvor var du da Brå brakk staven?

– Den er lett. Haugenstua 0977. Hjemme i Oslo. Det var et ganske belastet strøk.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– Ingenting. Jeg digger meg selv!

– Hvordan skeier du ut?

– Da inviterer jeg gode venner over på quiz. Det går i spørsmål om 80-tallsmusikk, vin og oster. Så drikkes selvsagt mye god vin.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Å gjenåpne samfunnet for ungdommen under pandemien. Jeg er fast i troen på at mangelen på sosial omgang tar livet av flere enn de som reddes. Jeg stiller gjerne lørdag klokken 09.00. Så kan vi runde av i tid til at et av byens utesteder forhåpentlig har rukket å åpne.

– Er det noe du angrer på?

– Egentlig ikke. Jeg tror ikke på konseptet med å angre – selv om jeg gjerne skulle blitt landslagsspiller i fotball også. Så er det selvsagt noen følgekonsekvenser av ting. Jeg ble tatt ut to ganger til VM i håndball, men kneskader gjorde at jeg måtte trekke meg begge gangene. Det skulle jeg veldig gjerne likt å oppleve. Samtidig traff jeg min kone da. Det hadde jeg kanskje ikke uten skadene.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jürgen Klopp! Da skulle jeg overtalt ham til å spille fem minutter på slutten av en kamp i Premier League – slik at det også var krysset av listen. Underveis skulle også Helena Christensen kommet innom – slik at jeg kunne fått avsluttet en ungdomsromanse jeg hadde med henne.