Toppfotballen er åpnet, eliteserien skal rulle igjen. Gjennom håndteringen av krisen har behovet for en egen statsråd for idretten meldt seg.
Kulturminister Abid Q. Raja har gjort seg svært upopulær hos idretten, som er et av hans områder som statsråd. Fotballen har ønsket å komme i gang, og hatt behov for avklaring. Norsk idrett er en milliardforretning, som også er arbeidsgiver for flere tusen mennesker.
LES OGSÅ: Oilers-trener var koronafast med nyfødt barn
Den mislykkede krisepakken, hvor det kun ble søkt om rundt halvparten av pengene som var tilgjengelig, er et godt eksempel på sløvt politisk håndverk. Hadde han i enda større grad involvert idretten i planleggingen av pakken hadde det ikke blitt et viktig tema til revidert nasjonalbudsjett.
Det tok for lang tid før han tok innover seg at Norges Fotballforbund hadde gode argumenter for en streng åpning. Det er verdt å merke seg at Folkehelseinstituttet ga tommel opp til arbeidet som fotballen, med Lise Klaveness i spissen, la fram.
LES OGSÅ: Slik skal Berntsen få Viking i form til seriestart
Raja styrer idretten, som for mange er en viktig del av hverdagen. For barn og unge er det altoppslukende, mens det for mange voksne er en lidenskap. I krisen som vi opplever har ikke Raja levert. Han framstår i stor grad uten kontakt med grasrota.
I kjølvannet av åpningen for idrett med fysisk kontakt har det reist seg et behov. Det er på tide å ha en dedikert statsråd som jobber med idrett. Vi trenger en idrettsminister.
Gjennom historien har Norge hatt én idrettsminister. Det var dog under forferdelige omstendigheter. Nazisten Axel Heiberg Stang var idrettsminister fra 1940 til 1942 i den ulovlige regjeringen, ledet av Vidkun Quisling.
En idrettsminister kan bygge de nødvendige relasjonene med særforbundene. Som statsråd kan en idrettsminister kjempe idrettens sak, ikke nødvendigvis ta hensyn til andre fagområder.
Det politiske spillet som pågår i maktens korridorer vil forenkles med en egen minister som kun har sport som sitt arbeidsområde.
Island, Canada, New Zealand, Australia, Russland og Storbritannia er blant landene med som har en egen idrettsminister. Det er også land som enkelt kan assosieres med mesterskapstitler i forskjellige idretter. Det er ikke nødvendigvis kraften av en statsråd, men den politiske oppfølgingen av pengene som brukes. Det er ingen som ville spyttet penger i noe uten å følge opp.
Idretten kan ikke bare skilte med en god omsetning. Det er ikke utelukkende en stor arbeidsgiver. Det betyr så mye mer i folks liv.
Følelsene er sterke. Alle som følger en utøver, ett lag, eller en liga vil kjenne seg igjen i det å knytte bånd til sport. Det handler om følelser og fellesskap. Vi forener oss til seier og glede. Tap og frustrasjon.
Det gjelder ikke kun for toppidrett. Breddeidrett er den største delen av idretten. Barn og unge ser opp til stjernene i toppen, men gledes gjennom å konkurrere med hverandre. For dem er ikke idretten bare en mulig arbeidsgiver i framtiden. De fleste skal ut i vanlige jobber, og tar med seg viktige elementer som læres gjennom lek.
Viking og Oilers omsetter samlet for rundt 200 millioner kroner. Det er kun to klubber, i to forskjellige idretter. På samme måte som Næringsdepartementet har en egen fiskeriminister burde det være på sin plass at rundt 300 000 utøvere og over to millioner interesserte skal få sin egen statsråd.
Idretten fortjener bedre enn en statsråd som er mer opptatt av sløyfen sin enn landets største idrett.
Nå er det på tide med en idrettsminister.
LES OGSÅ: Sandnes Ulf må vente ennå