Oilers slo Storhamar søndag, og sikret byttå for åttende gang i klubbens nå 22 år lange historie. Det var det få som spådde før sesongen, all den tid Vålerenga “lurte alle” med backbesetningen sin. Det offensive kan vinne enkeltkamper, men man må ha en solid defensiv stamme. Det har vært totalt fraværende på Jordal denne sesongen, mens i DNB Arena har den defensive strukturen vært hovedingrediensen i Todd Bjorkstrands gullplan.
Før sesongen gikk i gang skrev jeg følgende om Vålerenga, i forbindelse med mitt feilslåtte tabelltips som plassert bohemene fra Jordal altfor høyt: “Samtidig er det noe med lagbygget som ikke stemmer. Det er for tynt på backsiden. Laget mangler noen solide defensive backer. De offensive backene er kanskje ligaens beste firer, men Vålerenga kan merke spesielt mye til skader på toppbackene.”
Backkorpset til Oilers har vært litt som resten av lagbygget: Bredt og solid. Martin Lefebvre har på ingen måte vært noen offensiv Nolan Zajac-kopi, men kanskje ligaens beste toveisback. Sammen med defensivt solide Patrick Ulriksen har han skapt Fjordkraft-ligaens kanskje mest fryktede backpar. Det sier nok om bredden bakover at tidligere landslagsspiller Nicolai Bryhnisveen har vært sjuendeback dersom alle har vært spilleklare.
Framover har det også fungert. Oilers har, som spådd på forhånd, ikke levert ett sekund med sexy angrepshockey. Til gjengjeld har det vært bunnsolid. Den offensive superstjernen, Jarrett Burton, har levert en sesong som bør vekke interesse hos de fleste klubbdirektørene i Europa. Situasjonen som preger spillermarkedet, med krigen i Ukraina og verdens nest beste ishockeyliga (russiske KHL) i full oppløsning, kan føre til at spillere som Burton likevel ikke får de store tilbudene som normalt ville kommet. Han har vært en lojal og hardtarbeidende spiller. Det å se Burton gå på jobb hver dag på trening er en fryd, for han kjøper inn på kulturen som er i Oilers.
Treningskulturen i Oilers er ekstrem. Det ble ikke svekket av sluttspillsigneringen fra sportsdirektør Pål Haukali Higson. Valget om å signere Greg Mauldin fikk fram kritiske røster hos mange, men til å være en 39-åring som ikke har hatt en profesjonell ishockeyhverdag på to år kan man ikke annet enn å ta av seg hatten for ham!
[ Slik var kampen ]
Hamstringskaden satte ham på sidelinjen, og han ble trener for USA Hockeys utviklingsprogram. Likevel har den tidligere NHL-spilleren holdt kroppen ved like på en helt naturstridig måte. Man kan stille seg spørsmål om hvordan det er mulig at en snart 40 år gammel mann, som for to år siden hadde røket hamstringen, kan komme inn og være ligaens klart best trente spiller.
Higson fortjener ros. Ikke bare for signeringen av Mauldin, men lagbygget generelt. Som jeg skrev før sesongen er det ingenting sexy med lagbygget, det er bare tvers gjennom solid. Oilers har et mål om å ta topp tre i Fjordkraft-ligaen og spille finale hver sesong, det målet har de nådd.
Tungen beint i munnen er et godt uttrykk, og det har sportsdirektøren hatt. Gjennom sommeren og høsten fikk han mange spørsmål fra både pressen og supporterne om den siste centeren. I oktober dro han Rob Bordson opp av hatten, og Stavanger-publikumet kan være fornøyde med at Higson hadde is nok i magen til å vente.
Mannskapet kan kritiseres for å være kjedelig, og at det mangler store artister. Det kan stemme, men toppidrett handler om å vinne. De litt defensive valgene som er gjort av trenerne passer godt til spillermaterialet de råder over, og bidrar til gull.
Todd Bjorkstrand er den som får mest kritikk for kjedelighet, men jobben hans er ikke å underholde noen. Han er ikke en sirkushest, og kommer ikke til å bli det. Evnen han har til å holde tankene og energien konsentrert til neste kamp er en nøkkelfaktor for et vinnende lag. Nå, etter to sesonger uten mulighet for å vinne byttå, har han i sin fjerde sesong tatt hjem det viktigste Oilers kan vinne – byttå.
[ Imponerte Higson i 2010 - nå er han sluttspillets gigant for Oilers ]
Før finaleserien mot Storhamar gikk i gang belyste jeg tre punkter Oilers-treneren måtte løse for å bli norgesmester:
- Tilpasningen til stor is på Hamar
- Hindre Storhamar i å score mål
- Få opp egen effektivitet
Alle tre punktene har trenerteamet funnet svar på.
I den andre boksen sto det også en som fortjener ros. Stavanger-mannen som trener Storhamar, Anders Gjøse. Han fikk før sluttspillet vite at neste sesongs trenerjobb på Hamar tilhører eks-Oilers Petter Thoresen.
Måten de klarte å mobilisere mot et offensivt sterkt Vålerenga, for så å feie Stjernen av isen, er intet annet enn imponerende. I finaleserien mot Oilers ble det derimot full stopp for Storhamar-kollektivet.
Nå skal han finne ny jobb, samtidig som Oilers skal i gang med neste sesongs lagbygge.
Før noe mer skjer der skal det feires i Stavanger.
Oilers har tatt byttå hjem i år.