Stavanger Oilers

Smart, kynisk og vinnende

Kommentar: Oilers-toget har begynt å rulle for fullt. En vesentlig del av spillet skal ha æren for det.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Med store endringer i spillet vil det ofte føre til kritikk. Det har ikke vært mulig med endringene Oilers har gjort i overtall. Skytterne på sidene har skiftet side, slik at venstrefattede Dan Kissel eksempelvis er å finne på venstresiden. I seg selv er det en stor taktisk endring. Legger man til at Oilers ofte spiller 1-3-1-overtall, med Steve Whitney mellom skytterne foran backen, er det nesten ikke å kjenne igjen fra tidligere.

Selv var jeg kritisk da Oilers skulle spille overtall på en ny måte. Som et lag som historisk har vært sterke i overtall kan endringer føre til kaos. Det har det blitt, men ikke for Oilers, som jeg ville trodd. For motstanderne har Oilers blitt langt mer uforutsigbare i overtall, og fasiten da høstsesongen ble avsluttet med 1-3-seier borte mot Lillehammer lørdag var at laget scorer i 35,4 prosent av overtallene. På fem kamper ville det ikke vært nok grunnlag til å slå det fast, men etter 18 er det naturlig å si at endringene har fungert.

Selv om det er underholdningsbransjen er det få som er interessert i å se vakker ishockey. Den viktigste faktoren er å vinne.

—  Kristoffer Knutsen

Omleggingene som er gjort skal ikke ha all æren, det er nemlig en annen ting som spiller inn. Nøkkelfaktoren i Oilers’ første overtallsoppsett er Jarrett Burton. Den canadiske centeren er utrolig sterk i droppsirkelen, noe som fører til at medspillerne virkelig kan planlegge trekkene sine ut fra droppen. Den styrken er i beste fall undervurdert. Mot Lillehammer ble nettopp det bevist, da Martin Lefebvre scoret ti sekunder etter Burtons droppseier. Pucken går rett på køllebladet til Lefebvre, som spiller Karlsen og får pucken tilbake for skudd. I mellomtiden har Burton trukket inn foran Trym Gran i Lillehammer-målet for å gjøre arbeidsforholdene vanskelige.

Et lag stiller som regel til kamp med fire centere, og det nytter ikke å kun ha én som vinner dropper. Det vet naturligvis både spillerne og trenerne. Etter Oilers’ isøkter er det vanlig at centerne samles til dropptrening. Lagets ferskeste tilskudd, Rob Bordson, har også vist at han har noe å tilføre der. Den storvokste amerikaneren vinner over 63 prosent av droppene, mens Burton tar landslagspause på 65,5. De kunnskapene og ferdighetene er det som overføres til de lokale centerne, André Bjelland Strandborg og Thomas Berg-Paulsen. Utviklingen til sistnevnte, som nå vinner 48,6 prosent, er enorm. Forrige sesong vant han kun 35,7 prosent. Til sammenligning er serieleder Stjernens beste dropper Austin Cangelosi med 62,7 prosent suksessrate, og Frisk Askers Anders Bastiansens 59,9.

Forutsigbarheten med en center som oftest vinner droppen gir en selvtillit når en stiller opp i et overtall, men også i undertall. Der har Oilers også blitt best i Fjordkraft-ligaen. Det er helt sentralt å være god i «special teams», eller over- og undertall på godt norsk, for å lykkes som lag. Nå er den forutsetningen til stede.

En annen ting som Oilers har lyktes med er å beregne hva som må til for å vinne kamper. Ringerike på borteis kan være en nedsabling fra Oilers’ side, men det krever maksimal innsats i 3 x 20 minutter. Måten Oilers vant 0–3 på i Schjongshallen viste hvordan de evner å kontrollere kampen med lavere press, og ga definitivt mer energi i banken til kampen mot Lillehammer 43 timer senere. Tett kampprogram, som ishockeyen stort sett har, gjør at valget om å ikke spille med høy forechecking konstant gir mening.

Variasjonen i presset gjør det også veldig uforutsigbart for motstanderne. Det bidrar til å skape kaos, eller for mye rom. Nå er det ikke lenger et overraskelsesmoment for motstanderne at Oilers spiller på denne måten. Responsen til de andre lagene i Fjordkraft-ligaen fra landslagspausen er ferdig og fram til jul vil svare på om det er noe som vil fungere over tid.

Nå får spillerne noen dager med pause, og for flere av dem betyr det landslagssamling. Timingen med pausen kom godt for Oilers i år, som den også gjorde i fjor. Den store forskjellen fra 2020 er at det ikke må jobbes med å fikse problemer for et lag nest sist på tabellen. Nå kan et lag med sju strake seiere bruke pausen til å forbedre elementer av spillet. Spillerne er sannsynligvis også mer mottakelige for det etter sju strake seiere.

Det vi får se på isen er «Oilers-hockey». Smart, kynisk og vinnende. Selv om det er underholdningsbransjen er det få som er interessert i å se vakker ishockey. Den viktigste faktoren er å vinne.

Nå gjør Oilers det.