«Hvor er Norges Zlatko Tripic?»

Svaret ga seg selv i Bucuresti tirsdag. Da det virkelig gjaldt virret de fleste rundt uten å virkelig ta ansvar. Det er ikke godt nok om en skal til mesterskap.

Man skal alltid vokte seg for å tenke at alt var bedre før, men mange de involverte i Drillos første epoke setter en ganske klar pekefinger på sterke personligheter når suksessen skal forklares.

Spillestilen var selvsagt en hovednøkkel, men for den ekstreme gjennomføringskraften ble disse personlighetene for flybensin å regne. De hadde en vanvittig selvforsterkende tro på konseptet.

Kjetil Rekdal mente at det var bedre at «I scorer, enn at du misser». Ståle Solbakken overkjørte Drillo når byttene skulle gjøres i Marseille. Verdensstjernen Rune Bratseth var den etiske høvdingen i bakgrunnen. De var heller ikke alene. Veldig mange av dem var kapteiner i sine lag. Generasjonen hadde mange ekstremt sterke personligheter samtidig.

LES OGSÅ KOMMENTAR: Ingenting å beklage, Kristian!

Mannskapet Lars Lagerbäck råder over nå virker ikke å ha det. Da Norge fikk frispark på 18 meter på slutten mot Romania steppet Martin Ødegaard opp. Et halvsløvt forsøk gikk over. Det er lett å se for seg at en av fotballens virkelige profiler hadde blåst den inn.

Hvor var desperasjonen? Hvor var den norske spilleren som konstruerte, eller kanskje filmet seg til, den avgjørende straffen? Den Zlatko Tripic-aktige kynikeren som har innsett det åpenbare i internasjonal fotball; «If you can’t beat them, join them». Jeg spiller ikke nødvendigvis inn Viking-kapteinen, men typen trenger de.

Vi har fått Ødegaard, Braut Haaland og Ajer opp nå. Spillere som KAN bli verdensstjerner. Det skjer unektelig mye bra. Men har de potensialet til å bli store ledere i form av personlighet? Det lett å anta at du ville sett det allerede om det var slik.

Braut Haaland kan kanskje bli det i kraft av råfysikk og evne til å ta for seg, men han er fortsatt sylfersk.

LES OGSÅ: Innbytterne berget Norge på overtid

Mangel på ledere kan fort være et problem som starter på toppen i Norge. Det er i alle fall verdt å stille spørsmålene.

Er akademisystemet norsk fotball har satt alle kortene på for snilt, striglet og preget av jantelov til at de virkelige lederne utvikles?

I Drillo-æraen kom de fleste opp via tidlig A-lagsspill i mindre klubber på mindre steder. På veien måtte de kjempe seg gjennom det naturlige hierarkiet innad blant mye eldre spillere. De måtte ta for seg fra ung alder.

Er det ikke åpenbart at det skapte en helt annen type personligheter?