«Hva er proffidretten egentlig verdt uten tilskuere?»

Trøkket, jubelen, engasjementet, raseriet og frustrasjonen. Selv den beroligende summelyden fra en stor folkemengde i pausen av en fotballkamp. Alt er dypt, dypt savnet.

Toppidretten ruller igjen. TV må få sitt og økonomien må reddes. Det er lett å skjønne. Men hva er dette egentlig verdt uten tilskuere? Er det ikke et slags barkebrød sammenlignet med skolebollen vi normalt nyter?

De fire månedene siden verden mer eller mindre gikk i lockdown i mars bør ha lært oss noe om temaet. Kanskje kommer det også noe godt ut av det?

LES OGSÅ: Raja ber helsemyndighetene vurdere fotballens breddeprotokoll

For hva er Premier League uten en eneste tilskuer som hyler i glede når lærkulen dundres i krysset? Hva er en stor golfturnering uten tilskuerbrølet – når innspillet klistres på pinnen på det attende hullet? Hva betyr det å slette Steve Cram-rekorder på Bislett uten bruset fra 20.000 i ryggen?

Toppidretten er mer eller mindre skapt for tilskuere. Ikke for TV. Da profesjonell idrett – i formen vi kjenner den – så smått ble til på siste del av 1800-tallet var det tilskuerinntektene som sørget for lønnen. TV-pengene var mange år fram i tid. Koronakrisen har gitt oss det beste bildet vi kunne fått på hvor røttene egentlig ligger.

Det har også gitt det beste eksempelet vi kunne fått på hvor viktige de som betaler for å se idretten live på arenaene er for totalpakken.

Selv trodde jeg at det nok skulle ha en viss verdi å se idrett uten tilskuere i denne perioden. Den er nærmest så lav som den kan bli. Når en, som har hatt fotball som yrke og hovedinteresse i over 20 år, knapt gidder å se en internasjonal toppkamp på TV forteller det alt.

LES OGSÅ: Viking håper å kunne slippe inn 2000 tilskuere snart

Jeg tror heller ikke jeg er alene om å sitte med samme følelsen.

Selv om Eliteserien selvsagt bør få lov til å øke antall tilskuere på arenaene umiddelbart, med smittesituasjon og planene som foreligger, har de 200 som faktisk har sluppet inn nærmest vært som en oase i en ørken å regne.

De er ikke mange, men det er i det minste noe lyd når Viking, Sandnes Ulf og de andre norske lagene spiller kamp.

Så lite skal det faktisk til for å bedre opplevelsen kraftig. Metadontallet 200 bør snarest tilføyes en ekstra null i Norge. Minst.

Det er fullt mulig å få til uten særlig smitterisiko med individuelle tilpasninger. Disse bør profesjonelt drevne klubber og arrangører få lov til å gjøre – på samme måte som utestedene og restaurantene har fått lov til.

Så er håpet at vi lærer noe av dette når vaksinen eller medisinen en gang kommer. Den gangen arenaene igjen kan fylles til siste plass.

Klubber og arrangører bør nå ha en helt annen forståelse for tilskueren. Det er lett å glemme hvem en hockeyklubb, fotballklubb eller håndballklubb egentlig er til for når en har en forretningsmessig drift og aksjonærer i spill.

Korona har, i mitt hode, gjort svaret enda mer klinkende klart. Klubbene eies først og fremst av fansen.

Både Viking og Oilers virket å ha skjønt dette poenget – lenge før krisen satte inn.

Samtidig kan også de bli enda bedre for å tilrettelegge. Det bør de huske på når de engang igjen kan telle pengene fansen legger igjen.

LES OGSÅ: Mener åpning organsert er tryggest