De mørkeblå kunne nesten ikke kunne trå feil. «Norges mest framoverlente klubb» var den småeuforiske dommen på TV.
Utenlandske spillere som ønsket et mellomsteg, folk som David Brekalo, Gianni Stensness og Patrik Gunnarsson, ble lokket inn underveis på muligheten for suksess og spill i Europa. Det var smarte handler. En ganske rimelig pris. Klubbens attraktivitet var sterkt medvirkende til at slike kupp var mulige.
Ørene til gode norske spillere reiste seg samtidig også raskt dersom Viking ble nevnt som en potensiell arbeidsgiver. Dette var noe folk ville bli med på. Problemene det siste halve året har ikke bare handlet om konkurrenter med mye mer i lommeboken.
Med alle sommersalgene, og den sportslige kollapsen, har bildet rundt Viking endret seg raskt. I fotball går det, som kjent, ofte mye raskere å rive ned noe enn å bygge det opp.
Trenerne kan nå snakke til de bli blå om at de har klart det før og kan gjøre det igjen.
Sannheten er likevel at Viking har rykket minst en divisjon ned attraktivitetsmessig. Skaden klubben påførte seg selv i år vil svi langt mer enn tabellposisjon i seg selv når det skal bygges videre.
Det som skjedde gjør selvsagt jobben langt vanskeligere både for trenerne og sportssjef Erik Nevland.
Høyst sannsynlig hadde Viking ønsket å ha noen klare allerede nå for å roe omgivelsene. Aller helst en spiss. Bortsett fra et forsøk på indreløperen Sander Kartum fra KBK framstår det ikke som om de reelt sett har vært i nærheten av noe.
Når januarvinduet åpner er det allerede såpass sent at man har dratt med seg negativitet som koster i kroner i forhold til sponsorer og fans som skal kjøpe abonnement. Da har man dratt problemene med seg inn i et nytt år.
Jobben er nok heller ikke enkel. Nå handler det, i større grad enn i fjor, om å finne uoppdaget gull. Spillere som ikke nødvendigvis har et navn det nikkes anerkjennende til, men som kan ta et steg. Viking må velge fra en mye lavere hylle enn hva både fansen ønsker seg – og i forhold til hva som hadde løftet stemningen.
Når det er sagt har også fansen lett for å overvurdere attraktiviteten både til de mørkeblå og Stavanger som by generelt sett. All den tid Viking på ingen måte er noen lønnsledende norsk klubb står man igjen med et ganske lite arbeidstakermarked i den kategorien trenerne sier de helst vil ha spillere fra – de som virkelig ønsker å spille i Jåttåvågen. Da dropper også kvaliteten på det jevne.
[ Brodd nedprioritert tross størst underdekning av alle ]
Likevel er det sånn at svenske og danske spillere, som i fjor kanskje kunne gått med på lavere lønn med gullmuligheter og Europa som lokkemiddel, vurderer nå knapt Viking. Det har vi sett i praksis det siste halve året. Viking har saktens luktet på noen navn, med RBK-sensasjonen Casper Tengstedt som øverste mann på listen.
Hvem er egentlig en klubb som Viking attraktive for akkurat slik situasjonen er nå? Svaret er sannsynligvis spillere fra de svakeste klubbene i Eliteserien, lavere divisjoner og et par miniputtnasjoner i Europa. Klubben har i praksis rykket to-tre år bakover i tid.
Bytter du kontinent stiger mulighetene, men også fallgruvene betraktelig. Samtidig er det nok her Viking må belage seg på å handle framover. Det har de også tatt konsekvensen av med varslingen av en mye tyngre satsing på speiding. Totalbildet er likevel at Viking nå vil tvinges til gambling i stedet for halvtrygge løsninger.
Selv om det ser mørkt ut akkurat nå skal man heller ikke glemme hvordan Viking bygget seg opp igjen i utgangspunktet. Klubben selv bør heller ikke gå i den fellen. Det var ikke ved å handle navn fra utlandet man kom seg ut av en av de verste krisene i klubbhistorien. Det handlet i stor grad om smarte og kortreiste løsninger. Det var Bjarne Berntsens Athletic Bilbao-aktige dragning mot det lokale som faktisk virket – sammen med en fotball som fungerte. Det må ikke glemmes nå.
Totalbildet er likevel at Viking nå vil tvinges til gambling i stedet for halvtrygge løsninger.
— Espen Astor Iversen
Lokale spillere vil nesten alltid ha lyst til å spille for Viking. De finnes både i andre klubber – og det finnes masse potensial i klubbens eget akademi. Dette ble nylig kåret til Norges beste. Dessverre har denne typen spillere fått stadig mindre tillit de siste to årene. Viking har nærmest fylt opp utlendingskvoten det siste året – og paradoksalt nok blitt mye dårligere.
Dersom Viking skal øke attraktiviteten sin på det store åpne spillermarkedet igjen, ut over det løftet som åpenbart må komme i form av bedre resultater, handler det dessverre om to ting:
Måten de selger inn klubben til nye spillere kan alltid bli bedre. Dette betyr noe.
Den andre er selvsagt rå pengebruk – og da snakker jeg ikke utelukkende om lønnskroner.
Fotballens mekanismer inneholder nemlig en viss dose av massesuggesjon i cocktailen. Ofte må en betale overpris for å få tak i en spiller som egentlig er litt dårligere enn hva man ønsket seg. Samtidig frister man også da mange ganger en litt bedre spiller til å tenke tanken på Viking. Så baller det på seg.
Dess flere gode spillere en får fatt i – jo mer stiger sjansen for at andre gode spillere ønsker seg samme sted.
Men en må begynne et sted og nå begynner folk å bli svært utålmodige i Stavanger. Noe må skje snart. Hvis ikke blir ikke dette ny sats mot toppstrid, men en kamp for overlevelse.
[ Sjekk lønnsforskjellene: Mange likheter, men millioner i forskjell ]