Viking

Setter Viking-trenerne seg selv i sjakk?

KOMMENTAR: Bjarte Lunde Aarsheim og Morten Jensen har fått mye skryt tidligere. Den siste tiden virker de å ha gått seg taktisk bort i jakten på kortsiktig gevinst.

Bjarte Lunde Aarsheim og Morten Jensen

«For upresise pasninger på siste tredel». «Ikke kliniske nok foran mål». «Vanskelig å bryte ned lave lag for å skape mange sjanser». «Vi kommer til å få mange kamper som dette, for nå ligger nesten alle dypt mot oss». Hørt det før fra Vikings trenerduo i disse ukene?

Det store problemet er at de to nå fort peker på symptomer i stedet for kur. De ser ut til å ha overkomplisert det hele.

I det siste har for mye handlet om hemmelighetskremmeri. Det har vært forsøk på å bruke mediene – som nyttige idioter for å finte ut motstandertrenere om hvem som starter og hvilken formasjon som spilles. Underveis sendes det lapper med beskjeder ut til spillerne på banen. Hva med å tenke mer på seg selv enn motstanderen igjen?

For hvordan i huleste skal Viking-spillerne få automatisert løp, pasninger, avstander og struktur i forsvar når både mannskap og formasjon byttes radikalt på fra kamp til kamp? Skal sjakkspill mellom trenere og stiler trumfe det som gjør at Viking faktisk kan spille rask fotball framover?

Når Viking stadig skifter formasjon mellom 4-3-3, 3-5-2, 5-3-2 (med og uten falsk nier) går Viking bort fra noe av det som har vært en viktig del av suksessen siden opprykket i 2018. All virringen er i ferd med å svekke den relasjonelle delen av spillet. Fotballen på avtaler. Den som gjør at Markus Solbakken kan slå en pasning på én berøring direkte i et rom – fordi han vet det skal komme noen i fart der.

Jensen og Lunde Aarsheim snakker mye om at Vikings DNA skal ligge i bunn uansett hvordan de spiller. Det har blitt med snakket de siste kampene.

Det handler både om hvordan de framstår og resultater. Mange av de som ser på fra tribunen er nå raske med å peke på mangel på innsats og aggressivitet. Der tror jeg ikke det ligger. Spillerne vil med hele sitt hjerte. Problemet er bare at de ikke helt vet hvordan og hvor de skal løpe. Det kan man forstå! Resultatene sier også sitt når man ikke har lyktes med å slå høyst middelmådig motstand i tre av de siste fire.

Nå ser de ut til å ha kjørt inn i en blindgate.

—  Espen Astor Iversen

Det er relasjonelle ferdigheter som egentlig er arven etter vår egen trenerlegende Kjell Schou Andreassen. Hvem du er god sammen med. Samhandlingen. Denne arven ble foredlet, forbedret og spisset av hans gode venn Nils Arne Eggen. Den er tatt videre av Kjetil Knutsen i Bodø/Glimt, men det var i Viking på 70-tallet det startet.

Dette var Viking på vei tilbake til. Litt ubevisst kanskje – all den tid verken Bjarne Berntsen eller Jensen/Lunde Aarsheim av natur er like systematiske i tilnærmingen. Likevel havnet de litt der fordi man gjorde det samme over tid og forholdt seg ganske stramt til gitte roller og formasjon. Kombinert med det som etter hvert er et lag med mange grisegode enkeltspillere har man vært på vei. Nå ser de ut til å ha kjørt inn i en blindgate i forsøket på å ta det videre. Selv om intensjonene deres selvsagt er de beste har det nå gjort kollektivet svakere i stedet for bedre.

Den norske fotballhistorien snakker sitt eget språk. Den gir noen klare faktuelle pekepinner på hva som har ligget bak de største suksessene. De forteller også hvem som har vært fotballoppfinnere. De som har kommet opp med eller har videreforedlet noe. Tanker som har blitt til en distinkt og egen stil. Stramt soneforsvar, organisering, roller og spisskompetanse kjennetegnet Drillo. Kombinert med fotball i lengderetningen. Slik måtte det også være på et landslag med liten tid.

Klare roller og fotball på avtaler. Fotball satt i system begge veier. Fotball i lengderetning. En samhandling du må jobbe daglig med for å få til. Det er det som har gitt de store norske fotballsuksessene på klubbnivå – og suksess som har latt seg gjenskape over tid. Her finner du Schouen, Eggen og Knutsen.

Viking framsto som et lag som var litt på vei mot noe av det samme i siste halvdel i fjor. I noen helt spesielle tilfeller (Glimt og Molde) gikk man bort fra det. Bjarne Berntsen leflet også litt med nye tanker rett før seriestart for et par år siden og resultatene var grufulle.

Så har man sett en stadig dreining til noe helt annet i år. Det snakkes ofte om sjakkspillet mellom trenere. Spill og motspill. Ofte pekes det på en fotball i endring. At det er slik man gjør det i Europa.

Hva er så referansepunktene for «Europa»? Jeg håper det ikke i for stor grad er de aller beste spillerne, i de beste lagene med de beste trenerne i Mesterligaen? Da er forskjellene så store i kvalitet at mye av lærdommen faller på forutsetninger. Og hvorfor skal man kopiere andre i stedet for å utvikle noe særegent og kanskje nytt? Disse lagene er på en annen planet. Det meste kan se bra ut når du har så gode spillere ferdighetsmessig og taktisk. De to største sjokkvinnerne i Mesterligaen er forresten Ajax og Porto. Ajax hadde masse elementer av fotball på avtaler. Mourinhos Porto vant fordi de var Drillo-aktig organiserte. Dette gjorde de med svakere spillere enn motstanderne. Man bør også minne om at Glimts suksess i Europa langt på vei er tuftet på det samme som fungerte for RBK. Samhandling. Ikke sjakkspill og endringer.

I norske klubber vil det alltid handle om å maksimere prestasjon med spillere av en lavere kvalitet. For meg er det da helt åpenbart at automatisering, struktur og roller er hva man må jobbe med for å lykkes best mulig. Hver dag. Hele året. Alltid. Man skal selvsagt observere og lære av fotballmoter. La seg inspirere. Det har alle gjort – også trenerne jeg har nevnt. Men gjør det med et kritisk blikk. Tilpasset en norsk virkelighet. Rene kopitrenere lykkes sjeldent. Og skal ikke Viking snart ut i Europa?

Kritikken gjelder i høyeste grad også det defensive. Når Viking skifter til 3-5-2 skifter de ikke bare formasjon, men også fullstendig spillestil. Tre mann bak er ikke forenelig med soneforsvar. Banen er for bred til at tre vil kunne flytte seg raskt nok til å sone. Da må man gjøre tilnærminger mot mannsmarkering. Det kanskje viktigste spilleprinsippet fjernes.

At Vikings trenere bestemte seg for å spille med fem bak (ikke tre) mot Molde og Glimt har handlet om at de mener dette kunne gi best resultater i disse kampene. Det er innafor i helt spesielle tilfeller. Med fem kan du også spille sone. Samtidig blir nå 3-5-2 valgt stadig oftere mot svakere lag også.

Slik kortsiktig tankegang kan koste dyrt på lengre sikt.

Sjakkspillet som nå bedrives vil fort sette Viking i matt – og koste et potensielt seriegull.

Da er fjellvettreglene gode å ha: Det er ingen skam å snu.

Hva med å velge det enkle og kjente? Det som har fått byen til å elske Viking igjen? Hvorfor ikke foredle det i retning av å dominere mer med ball, men basert på faste avtaler og automatisering? Hvorfor ikke bruke mye mer tid på Viking enn motstanderne og hemmelighetskremmeri?

Debatten bør tas internt snarest. Gjerne før kampen mot Strømsgodset.

Før man mister både garderoben og entusiasmen i byen.