Når to spillere utkrystalliserer seg så mye som de to i 2021 sier det seg selv at det er en overhengende fare for interesse fra andre. Duoen har gjennom prestasjoner over tid vist at de egentlig har en arbeidsgiver som nok er på feil hylle nivåmessig. Bell vant NTB-børsen og ble Årets Viking i RA. Berisha var ett mål fra å bli tidenes målscorer i Viking. Det er perspektivet. Da slår fotballens naturlige mekanismer inn.
Større klubber vil ha spillerne. Spillerne vil også gjerne selv til større klubber.
Grunnen til det handler selvsagt ikke bare om sportslig utvikling og selvrealisering. Den håndfullen med millioner som maksimalt kan skvises ut i lønn av en norsk klubb er en knallgod lønn sett i målestokk med snittet her til lands. Samtidig kan du gange de tre millionene Berisha sto oppført med i skattelistene i 2020 relativt mange ganger – i en nesten hvilken som helst klubb i større ligaer. Bare et par sesonger i rett klubb gir økonomisk handlefrihet ut livet.
På toppen av det kommer eventyret. En annen kultur og språk. Kanskje til og med utsiktene til et noe mer tilgivende klima enn Stavanger.
Da får man spekulasjoner. Agenter som jobber for salg. Som Jim Solbakken – som har generert over 40 millioner til Viking på noen år. At Genoa betalte over seks millioner euro for spissen Kelvin Yeboah fra Sturm Graz denne helgen utelukker ikke at andre kommer på banen for å by på Veton Berisha. I dette tilfellet var nok ikke interessen nødvendigvis der. Viking hevder de aldri hørte noe. Likevel var det smart arbeid av folkene rundt Berisha. De har nok spilt ham inn til Genoa. Hva oppnås med det? Når VG skriver om en slik sak spinner det fort videre til storaviser som Corriere dello Sport. Dermed kommer navnet til spilleren på radaren hos mange sportsdirektører og trenere i en liga med ganske bra med penger. Hva gjør de så? Sjekker statistikken hans og googler litt så klart!
[ VG: - Genoa interesserte i Berisha ]
Så skal man også huske på at Berisha har et sort målhull i CV-en som spiss. Etter at han pøste inn mål for Viking i 2015 spilte han stort sett ving i utlandet og i Brann. Så begynte han plutselig å pøse inn mål igjen som spiss i Viking fra 2020. Dette er en omstendighet en god agent må jobbe rundt. De må få spilleren sin synlig. Det er selvsagt smart å få spilleren på radaren i så stor grad som mulig.
For Viking som klubb er det lite å gjøre med disse mekanismene – annet enn å få mest mulig penger ut av et eventuelt salg. Man må faktisk delta i et «Silly Season»-spill som ikke alltid har rot i virkeligheten. Da presses prisen på en spiller opp. Kanskje får man en budkrig. For skal man først selge er det Vikings mandat å presse ut så mange kroner som mulig. All den tid Berisha selv har sagt rett ut i RA i høst at han kan tenke seg ut igjen må klubben tenke slik.
Denne gjengen har lykkes de siste årene, men denne vinteren blir de fort kalt opp til eksamen.
— Espen Astor Iversen
Man skal også huske på det forretningsmessige aspektet og helheten. Viking var nære konkurs bare for fire-fem år siden. Fortsatt er det ikke sånn at regnestykkene går opp uten at noen selges. Det vil de neppe gjøre heller. Da må man akseptere at forretningsmodellen krever salg. Det nytter ikke å snakke om at Viking ikke er en selgende klubb. Det handler om å selge til rett tid for høyest mulig pris.
Dette er ikke annerledes hos de andre klubbene som har vunnet de siste årene. Bodø/Glimt solgte mange av storkanonene etter sitt første seriegull. Nå har det skjedd igjen. Molde, som har bygget seg opp via pengene til Kjell Inge Røkke, er også stadig mer opptatt av salg. Hvert år snakkes det om at det er noens «tur» til å dra ut.
Da RBK herjet kunne de nok til en viss grad sitte lengre på spillerne. Spesielt med deltakelse i Mesterligaen hvert år. Men også på Lerkendal ble spillerne solgt ut når de hadde prestert over tid. Det er fotballens mekanisme for klubber lavt i næringskjeden. Der vil alltid norske klubber befinne seg.
[ Nær enighet om Gunnarson-kjøp ]
Selv om vi for første gang på lenge kjenner eimen av en gullkamp her i Stavanger må vi ikke være urealistiske. Kommer et høyt nok bud må det vurderes. Derfor har klubben allerede diskutert seg fram til hvor grensen ligger.
Så må det veies om mot potensiell gevinst ved å si nei. Skulle Viking ta et gull ville det bety enorme summer inn. Men det er ingen garantier for å klare det – selv med Berisha og Bell på banen.
For Viking vil salg av de to handle om å håndtere det som har vært en trend i norsk fotball de siste årene.
Det handler nemlig ikke om hvem som selges, men hvem erstatteren er.
Her ligger selve nøkkelen for å gjenta suksess. Man må ha klare erstattere, enten i stallen eller på blokken, som kan gå inn for å fylle samme rolle i et sterkt og satt system. Det er der de tre tidligere nevnte klubbene har vært så gode.
Det er i stor grad Erik Nevland, Ole J. Askeland – og det stadig voksende speidernettverket RA tidligere har omtalt – som vil avgjøre hvor gode Viking vil være etter salg.
Denne gjengen har lyktes de siste årene, men denne vinteren blir de fort kalt opp til eksamen.