Viking

Vend i tide - det er ingen skam å snu

KOMMENTAR: Mye klaffet for mange da Viking la om til overgangsbasert fotball i gammel formasjon mot Vålerenga. Et av unntakene var Kevin Kabran. Han er et perfekt eksempel det som har vært en feilslått tankegang.

Stavanger — Kabrans problemer handler mer om Vikings valg enn at han har blitt så mye svakere enn i Start. Svensken har for det meste blitt stuet ut på høyre ving. Fra dag én har han vært klar i talen på at det er venstre ving han er.

Det gikk ikke mange månedene fra Kabran ble kjøpt til Zlatko Tripic ble hentet hjem for å bekle samme rolle. Det gjør selvsagt noe med deg mentalt å se at favorittrollen din realistisk sett er bekledd de neste fem årene.

Kabran gjør så godt han kan på motsatt side og svarer at han spiller hvor trenerne ønsker når mediene spør. Han behøver bare mer tid til å venne seg til det.

Så vil mange spørre om det har noe å si hvor man spiller? De vil peke på at moderne spillere skal bekle mange roller. Jeg er fullstendig uenig. Fredrik Torsteinbø er unntaket. Dette handler om enkel godfot-teori.

For å være best mulig på et høyest mulig nivå i noe må man selvsagt spesialisere seg. De beste kardiologene i Norge tar sjeldent sommerjobb som øyeleger av en grunn.

Det hele blir litt som Jarlsberg-reklamen hvor kjæresten hevder at ost er ost.

Det samme tankesettet kan også brukes om Viking som helhet. Søndag rykket trenerne tilbake til det vante. Laget fant seg selv i 4-3-3, med lavt press og overganger.

Hva skjedde?

Spillerne var gode i de rollene som passer flest best. Runar Hove slapp å løpe med nesen mot eget mål mot en lynrask spiss. I stedet fikk han rense unna baller med hodet.

Zlatko Tripic fikk igjen være ankomstkonge og garantist for å spille på motstanderen gule kort.

Veton Berisha fikk angripe bakrom og bruke sin vanvittige spisskompetanse som førsteforsvarer. Slik kan en fortsette. Summen var at Viking igjen så ut som et lag.

Trenerne tviholder likevel fortsatt på at de må lære seg å spille på en annen måte.

Ja, det vil komme kamper hvor motstanderen ikke våger seg så høyt i banen som VIF i går. Kamper hvor de andre absolutt ikke vil ha ballen godt over 60 prosent av tiden. Svakere lag vil som regel heller lokke opp Viking for å skape rom for seg selv.

Er da svaret at Viking må automatisk må ta ansvaret for ballen og la seg lokke opp?

Hvorfor kan ikke de mørkeblå være litt annerledes i tankesettet? Leicester er det perfekte eksempelet på at man selvsagt kan vinne titler uten å spille veldig ballbesittende. Føy gjerne til Atlético Madrid. Du må bare ha verktøy med spisskompetanse i kassen.

Fotball handler om resultater. Foreløpig får man ikke poeng for ballbesittelse. Det er ikke poengtrekk for å slå langt. Ei heller er det blitt forbudt å heade ballen.

Det er helt innafor å la det bli en drit kjedelig kamp noen ganger. Selv hjemme. De fleste tar mye heller en kjip 0–0 kamp enn å se sitt favorittlag bli kontret i fillebiter – når de prøver noe de ikke er i nærheten av å beherske.

Så får heller Viking videreutvikle bitene av spillet som kan skaffe mål ut av ingenting mot dype lag. Du kan faktisk komme langt med dødballer, spillere som kommer under huden på motstanderne, gjerrighet – og masse tålmodighet.

Fotball, spesielt i en klubb som ikke har råd til alle de beste spillerne, er mye lettere spilt på avtaler i fast formasjon og system.

VIF-kampen bør være et godt eksempel. Folk elsket hva de fikk se! Hvorfor skal Morten Jensen og Bjarte Lunde Aarsheim la det gå prestisje i å gjennomføre spillestilsendinger?

Kan de ikke heller dyrke det Viking har vært gode på de siste årene – i større og mer ekstrem grad?

Fjellvettregel nummer åtte kan være grei å overføre til fotballen:

Vend i tide – det er ingen skam å snu.



Espen Iversen

Sportsleder i Dagsavisen Rogalands Avis