Stavanger — Ved å være enig med Viking om det som ifølge Aftenbladet er en femårsavtale – og dermed signalisere at frelseren er kommet for å bli – eksploderte det i alle krinkelkroker om Viking. Så sterkt er statusen til den kroatiskfødte vingen fra Lyngdal.
Men hvorfor er det egentlig slik? Hvordan kan en spiller som kun har vært her i to år tidligere – og som ikke engang er helt lokal – få fram så enorme følelser og dimensjoner?
Jeg tror svaret har flere fasetter. Noe av det handler om Viking, litt er omstendigheter, noe ligger selvsagt i spillerens karisma og personlighet – mens veldig mye handler om nostalgi.
Da Tripic noe overraskende signerte for Viking vinteren 2018, for å få fart på karrieren igjen, hadde de færreste noe stort forhold til mannen som skulle bli et fenomen her i byen.
Tripic var først og fremst den unge gutten som fikk direktør Bjarne Berntsen til å bli rasende på Jørgen Tengesdal – etter at egersunderen hadde en finger med i spillet som rådgiver da han valgte Molde foran Viking som ungt talent. En god spiller, men Zlatko var ikke en mann vi hadde et sterkt forhold til her.
Det skulle endre seg raskt.
[ Tripic klar for Viking-retur ]
Min påstand er at populariteten til Tripic aldri hadde nådd slike høyder om det ikke var for at Viking lå nede med brukket rygg. Behovet for en leder og en hærfører var enormt.
Tripic kom inn med en vanvittig selvtillit og fandenivoldskhet. Han snakker ikke bare om å rykke opp igjen på direkten. Med innbitt blikk fortalte han at Viking igjen skulle bli en av de store klubbene. De skulle vinne titler med ham.
Når spillere lirer av seg slik sliter man ofte med å ta det helt seriøst. Tripic var så innbitt at omgivelsene ble sugd inn i den sterke troen hans. Det lyste av øynene. Han trodde faktisk på det ingen andre egentlig gjorde.
Opprykket gikk i boks etter en smått episk avslutning på sesongen. Året etter kom tittelen. Tripic halte Viking etter nakken. Han var innpiskeren både i kamp og trening. Om ikke medspillerne ga jernet på trening sparket ham dem nærmest ned. Hvis ikke motstanderbackene lot ham passere fikk han dem utvist.
Det var frekkhet, jernvilje, evner og kraft i en deilig kombinasjon.
Da Tripic dro til Tyrkia var sorgen ditto enorm hos fansen. Det var for kort tid siden cuptriumfen. Finalen mot FKH som han vant nærmest på rå vilje. De elleville scenene fra nasjonalarenaen og Torget var for friske i minnet.
Scenen da 12.000 fikk NRKs kommentatorer til å tie stille i 30 sekunder da Tripic-sangen runget på Ullevaal var for nært.
Akkurat da folk hadde begynt å fantasere om Viking som en gullkandidat kom beskjeden om at Zlatko var solgt.
Det ble nærmest sorgtilstander rundt Viking.
[ Taus om betalingsvilje for Tripic ]
Alt dette trigger selvsagt en vanvittig følelse av nostalgi og ny tro i returen. Alt kan skje med Tripic i klubben.
At han ikke har gått glipp av en eneste kamp med fulle tribuner mens han har vært i Tyrkia er også spesielt. Her ligger nok også mye av grunnen for en retur nå.
Da Tripic dro handlet det ikke bare om penger. Vel så mye var det jakten på kicket og trykket fra tribunene. Det har han knapt fått i Tyrkia. Pandemien har ranet ham. Da kan nostalgien og tryggheten ved en retur til Viking trigge mye av det samme. For Tripic er et følelsesmenneske. Det er ikke mye å lure på. Og her får han hovedrollen.
Hva så med det sportslige?
Forventningene til Viking stiger åpenbart rett til værs.
Angrepsrekken lukter det svidd av nå.
Så dukker det også opp noen spørsmål. Hvordan skal de nye trenerne best mulig fase ham inn – slik at hans ekstreme evner i ankomstfasen på overganger blir best mulig ivaretatt? Det må de få til på en god måte – selv om de ønsker å dominere kamper mer.
Hva skjer med Kevin Kabran? Han har også vist seg som for god til å sitte på benken.
Det minste problemet nå blir sannsynligvis å lande hvem som skal være kaptein.
For om kort tid lander kongen av Viking på Sola etter tokt.
Nå er han kommet for å bli.