Sport

Den nye Oilers-stjernens sterke krefthistorie

NAVN I NYHETENE: Oilers' Chris Rumble har vært gjennom mye. Nå nyter han hver dag med ishockey.

Følg RA Sporten på Facebook!

Hvem: Chris Rum­ble (30)

Hva: Ny Oilers-back fra Ca­na­da med en sterk his­to­rie.

– Hvor­dan er det å være på plass i Oilers?

– Det er fan­tas­tisk, alt jeg har hørt om ste­det og klub­ben stem­mer. Nå gle­der jeg meg til å spil­les kam­per.

– Hvor­dan var det å se før­s­te kamp fra so­fa­en?

– Det su­ger da jeg ikke fikk spille, men for å se det po­si­ti­ve fikk jeg mu­lig­he­ten å se hvor­dan li­ga­en er.

LES OGSÅ: Dette skal Oilers forbedre før Stjernen-kampen

– Hva viss­te du om den nors­ke li­ga­en da du sig­ner­te?

– Jeg har noen ven­ner som har spilt for Oilers. Både Mike Hoeffel, Curtis Gedig og Spencer Hum­phries har vært her. Alle hjem­me lur­te på hvor­dan li­ga­en var, men jeg viss­te ikke så mye an­net enn de­res an­be­fa­lin­ger, og at agen­ten min an­be­fal­te meg det.

– Hvor­dan er du som spil­ler­ty­pe?

– Jeg li­ker å ha puc­ken en del. Når jeg ikke har puc­ken øns­ker jeg den til­ba­ke så raskt som mu­lig. Jeg li­ker også sto­re tak­lin­ger, og å være hard å spille mot.

– Når star­tet du å spille ho­ckey?

– Jeg har spilt så len­ge jeg kan huske. Jeg lær­te å gå på skøy­ter hjem­me, og er opp­vokst i are­na­en på grunn av min far.

LES OGSÅ: Ingen krisemaksimering etter tapet

– Du er vokst opp like uten­for To­ron­to, da må vi vite hva som er fa­vo­ritt­laget ditt i NHL?

– Jeg li­ker å føl­ge med på To­ron­to Map­le Leafs. Det er mor­somt å se dem spille, og at me­di­e­ne kri­ti­se­rer laget mye. Det er all­tid gøy å føl­ge med på hva som skjer der.

– Hvil­ken bok har be­tydd mest for deg?

– Jeg tror jeg må vel­ge den før­s­te bo­ken om Har­ry Potter.

– Hva gjør deg lyk­ke­lig?

– Jeg li­ker å ta hun­den min på tur, det er noe som er med på å hol­de meg glad og for­nøyd.

– Hvem var din barn­doms­helt?

– Det er hardt å ikke si pap­pa. Han fikk meg inn i hoc­key­ver­denen, og ga meg et fan­tas­tisk liv.

– Hva mis­li­ker du mest ved deg selv?

– Jeg er ald­ri tid­lig ute til ting, det kan jeg godt end­re på. Jeg vil hel­ler være tid­lig enn å haste for å kom­me på ti­den. Jeg er ikke nød­ven­dig­vis for seint ute til alt, men må jobbe mye for å være tids­nok.

– Hva gjør du når du skei­er ut?

– Jeg må si ho­ckey. Uan­sett hva som skjer er det noe som får ho­det bort fra alt an­net.

– Hva er du vil­lig til å gå i de­mon­stra­sjons­tog mot?

– Jeg had­de leu­ke­mi for syv-åtte år si­den, og øns­ker å spre kunn­skap om det. Da jeg var på sy­ke­hu­set prøv­de jeg å kom­me i kon­takt med and­re som var id­retts­ut­øve­re. Du må være men­talt sterk, og kan ikke lyt­te til hva alle sier i en slik si­tua­sjon. Jeg øns­ker å gjø­re noe for folk i sam­me si­tua­sjon som jeg selv hav­net i.

– Nå er du jo frisk, hvor lang tid tok be­hand­lin­gen og når var du til­ba­ke?

– Det tok seks el­ler syv må­ne­der med be­hand­ling, der­et­ter rundt et år med opp­tre­ning for å kom­me i kamp­form. 15 må­ne­der et­ter jeg fikk leu­ke­mi, og be­hand­lin­gen star­tet, var jeg til­ba­ke for fullt. Jeg kom­mer de­fi­ni­tivt ald­ri til å se på is­ho­ckey som en jobb, det er kun gle­de for meg. Jeg ny­ter det.

– Gar­de­ro­be­mil­jø­et er en vik­tig del av spor­ten. Hvil­ken type er du blant lag­ka­me­ra­te­ne dine?

– Jeg er nok den alle vil be om å hol­de kjeft. Nå i star­ten er jeg litt ro­li­ge­re, for å bli bedre kjent. Jeg har ald­ri dår­li­ge da­ger selv et­ter kreft­be­hand­lin­gen, jeg els­ker det jeg gjør og ny­ter det.

– Er det noe du ang­rer på?

– Nei, jeg prø­ver å gjø­re det ret­te i hvert øye­blikk.

– Hvem ville du helst stått fast i hei­sen med?

– En jeg vir­ke­lig øns­ker å snakke med? Det må bli Do­nald Trump. Da kan jeg spør hva han ten­ker noen gan­ger. Jeg ser de fles­te av in­ter­vju­ene hans, og blir litt frust­rert over at re­por­ter­ne ikke er tøf­fe nok mot ham. Jeg tror han had­de hatt godt av å være i en heis med noen som ville stilt de tøf­fe spørs­må­le­ne.

Mer fra Dagsavisen