Hvem: Chris Rumble (30)
Hva: Ny Oilers-back fra Canada med en sterk historie.
– Hvordan er det å være på plass i Oilers?
– Det er fantastisk, alt jeg har hørt om stedet og klubben stemmer. Nå gleder jeg meg til å spilles kamper.
– Hvordan var det å se første kamp fra sofaen?
– Det suger da jeg ikke fikk spille, men for å se det positive fikk jeg muligheten å se hvordan ligaen er.
LES OGSÅ: Dette skal Oilers forbedre før Stjernen-kampen
– Hva visste du om den norske ligaen da du signerte?
– Jeg har noen venner som har spilt for Oilers. Både Mike Hoeffel, Curtis Gedig og Spencer Humphries har vært her. Alle hjemme lurte på hvordan ligaen var, men jeg visste ikke så mye annet enn deres anbefalinger, og at agenten min anbefalte meg det.
– Hvordan er du som spillertype?
– Jeg liker å ha pucken en del. Når jeg ikke har pucken ønsker jeg den tilbake så raskt som mulig. Jeg liker også store taklinger, og å være hard å spille mot.
– Når startet du å spille hockey?
– Jeg har spilt så lenge jeg kan huske. Jeg lærte å gå på skøyter hjemme, og er oppvokst i arenaen på grunn av min far.
LES OGSÅ: Ingen krisemaksimering etter tapet
– Du er vokst opp like utenfor Toronto, da må vi vite hva som er favorittlaget ditt i NHL?
– Jeg liker å følge med på Toronto Maple Leafs. Det er morsomt å se dem spille, og at mediene kritiserer laget mye. Det er alltid gøy å følge med på hva som skjer der.
– Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Jeg tror jeg må velge den første boken om Harry Potter.
– Hva gjør deg lykkelig?
– Jeg liker å ta hunden min på tur, det er noe som er med på å holde meg glad og fornøyd.
– Hvem var din barndomshelt?
– Det er hardt å ikke si pappa. Han fikk meg inn i hockeyverdenen, og ga meg et fantastisk liv.
– Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg er aldri tidlig ute til ting, det kan jeg godt endre på. Jeg vil heller være tidlig enn å haste for å komme på tiden. Jeg er ikke nødvendigvis for seint ute til alt, men må jobbe mye for å være tidsnok.
– Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg må si hockey. Uansett hva som skjer er det noe som får hodet bort fra alt annet.
– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?
– Jeg hadde leukemi for syv-åtte år siden, og ønsker å spre kunnskap om det. Da jeg var på sykehuset prøvde jeg å komme i kontakt med andre som var idrettsutøvere. Du må være mentalt sterk, og kan ikke lytte til hva alle sier i en slik situasjon. Jeg ønsker å gjøre noe for folk i samme situasjon som jeg selv havnet i.
– Nå er du jo frisk, hvor lang tid tok behandlingen og når var du tilbake?
– Det tok seks eller syv måneder med behandling, deretter rundt et år med opptrening for å komme i kampform. 15 måneder etter jeg fikk leukemi, og behandlingen startet, var jeg tilbake for fullt. Jeg kommer definitivt aldri til å se på ishockey som en jobb, det er kun glede for meg. Jeg nyter det.
– Garderobemiljøet er en viktig del av sporten. Hvilken type er du blant lagkameratene dine?
– Jeg er nok den alle vil be om å holde kjeft. Nå i starten er jeg litt roligere, for å bli bedre kjent. Jeg har aldri dårlige dager selv etter kreftbehandlingen, jeg elsker det jeg gjør og nyter det.
– Er det noe du angrer på?
– Nei, jeg prøver å gjøre det rette i hvert øyeblikk.
– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– En jeg virkelig ønsker å snakke med? Det må bli Donald Trump. Da kan jeg spør hva han tenker noen ganger. Jeg ser de fleste av intervjuene hans, og blir litt frustrert over at reporterne ikke er tøffe nok mot ham. Jeg tror han hadde hatt godt av å være i en heis med noen som ville stilt de tøffe spørsmålene.