Sport

«Å slåss eller ikke slåss. Det er spørsmålet.»

KOMMENTAR: Klubber og forbund vil slåssing til livs i norsk ishockey. Tanken er nobel, men NIHFs manglende profesjonalitet gir «enforceren» forlenget liv.

Følg RA Sporten på Facebook!

Seks kampers karantene for å slå til noen som mer eller mindre lekte med. Det var hva Tommy Kristiansen fikk servert fra disiplinærutvalget (DISU). Slagsmålet mot Grüners Erik Magnus Sirum (som ikke sto registrert med istid) så ikke spesielt uvanlig eller brutalt ut for dem som har sett litt hockey.

Kikker du på de andre straffene som er gitt denne sesongen er det likevel grunn til å stanse opp litt:

Fem kamper for å knekke foten til David Morley med en vanvittig charging. To kamper for spearing. To kamper for takling mot hode eller nakke. Legger du til at Patrick Thoresen helt slapp unna å sende Dan Kissel silblødende av isen rimer det ikke helt at årets strengeste straff i Get-ligaen er delt ut til Kristiansen.

Sarpingen er på ingen måte mors beste barn. Dette er ingen forsvarstale. Samtidig har han vært uvanlig rolig denne sesongen. Isolert sett hang ikke forbrytelse og straff sammen.

LES OGSÅ: Higson skjønner det blir debatt av straffeutmålingen

Hevntokt, slagsmål og gruff skjer også hos Oilers – selv om Todd Bjorkstrand krever disiplin. Dette er kritikk av system og forbund. Et forbund som i rettferdighetens navn ofte mangler ressursene til å være proffe.

Konsekvensen av det siste fikk man et godt bilde på nå. Det gjelder i aller størst grad det famøse oppgjøret på Hamar mellom Storhamar og Oilers, men også etterspillet til Oilers-Grüner. Når hjemmedømmingen blir så ekstrem, og planen om å spille over grensen så åpenbar som i toppkampen, blir spillere fristet til å ta saken i egne hender.

Borgervernet som samfunnsfenomen oppstår først når man oppfatter de rettslige myndighetene som upålitelige, men i  NHL lever faktisk slåssingen greit side om side med gode systemer som en sikkerhetsventil.

I kampen mot Storhamar hadde Oilers nok av grunner til å reagere. At det ikke skjedde direkte var en positiv overraskelse, men truslene om hevn ved neste møte er alt framført. Tre spillere hos Oilers ble skadet. Kun Martin Rønnild fikk straff.

Når slikt skjer vil naturen til spillere som Tommy Kristiansen alltid tvinge fram et klart spørsmål:

Å slåss eller ikke slåss.

Forrige sesong hadde ikke Oilers spillere som var villige til å handle mye ut over lovverket. Det var ingen å være redd for. De ble fullstendig knust fysisk som konsekvens.

Å slå ned på slagsmål, som utføres med relativt godt beskyttelsesutstyr, er lett. Det er synlig. Så skjer det stadig langt farligere ting i åpent spill med stor fart. Når dette for ofte får passere, og straffen er for mild og varierende, er utviklingen farlig.

Spørsmålet om å utøve internjustis må de fleste på et eller annet tidspunkt stille seg i Get-ligaens arenaer nå. Det er selvsagt en vurdering spillerne ikke burde bli tvunget til å ta ofte. Problemet er at forbundets linjer tvinger dem.

Det store håpet må nå være at en ny avtale mellom klubbene (Topphockey) og NHIF vil sikre penger, kompetanse og teknologi som beskytter spillerne. Et dommerløft er så til de grader på sin plass, sammen med et løft hos DISU.

Samtidig er det slik at alt koster. Vil norsk hockey ha bort slåssingen på isen må de investere i det.

Så er det betimelig å spørre om de egentlig vil ha det helt bort, eller om de bare er politisk korrekte. Husk at dette er en integrert (u)kultur i hockeyen. Nevekampene med moderne gladiatorer har åpenbart underholdningsverdi. Så ærlige må man faktisk være – uten å stirre seg blind på etikk og moral.

Mener de alvor er det likevel nok av grep.

Mye lengre karantener, voldsanmeldelser i det ordinære rettsvesenet og poengtrekk er alternativer.

Så må en også konsekvent ta mye farligere hendelser på isen en slåssing.

Forbrytelse og straff må stå i stil. Det må være balanse.

Det er det ikke nå.

Mer fra Dagsavisen