Etter nesten 125 år er denne kommentaren den aller siste sportssaken som produseres under avisens fane. Tiden hentet oss dessverre til sist inn.
Når en skal skrive kommentar i en avis er noe av det første man lærer at ordene «jeg» og «meg» som hovedregel er forbudt. En skal ikke bli for personlig i språket – selv om meningene som påfølger naturligvis vil være farget av personlige eller ideologiske overbevisninger.
Den lærdommen legger jeg ned i skuffen på RAs aller siste dag. Avisens nedleggelse er for meg i aller høyeste grad personlig. Slik må det nesten bli når du aldri har jobbet et annet sted. Jeg var 19 år da jeg første gang tok steget inn i de gamle lokalene i Hillevåg. Når jeg forlater kontoret for siste gang er det som en smårusten middelaldrende mann.
Å gi seg nå var aldri planen. Beskjeden som kom for et par uker siden var for de fleste av oss et sjokk. Mange her har hengt med så lenge at de siste ukene nærmest må karakteriseres som en sorgprosess.
En avis, med så mye historie, er ikke en vanlig arbeidsplass. RA har ikke bare engasjert oss som er involverte, men så enormt mange andre mennesker på et tidspunkt eller et nivå.
Det er også derfor det er så tungt å skrive disse ordene. Det er ikke bare en vanlig jobb vi tar farvel med her. Det er langt på vei en livsstil og en identitet. For noen et livsverk.
Å svømme så lenge i motstrøm som vi egentlig kollektivt har gjort hadde ikke vært mulig uten de av dere som har lest oss og engasjert seg opp gjennom årene.
Engasjementet har åpenbart seg gjennom «Ung i sporten», «Ukens kamp» og forløperen «Gatecupen». Via kåringer og konkurranser som «Årets Viking» og «Årets sportsnavn», «Wembleytips» og «Solvalla-tips». Små ting som likevel har betydd noe for mange.
Det har vært e-poster, brev, leserbrev og lesere som har tatt turen innom. Ris, ros, sinne, glede, tips, oppfordringer og meninger.
Det er dette engasjementet som har gjort at vi som har jobbet i RA-sporten har klart å opprettholde kraften og motivasjonen til å kunne konkurrere i en hverdag med stadig større motstandere og knappere ressurser.
Noen av fortellingene jeg liker aller best fra sportens verden er historiene om underdogene. De som slår over sin egen vektklasse. Laget fra 3. divisjon som danker ut laget fra øverste divisjon.
Det vil ikke skje hver gang, men det skjer oftere enn en skulle tro.
I løpet av mitt kvarte århundre her har RA og RA-sporten kontinuerlig handlet om å slåss mot langt større og mer ressursrike konkurrenter.
Det har noen ganger vært vanvittig frustrerende, men i enda større grad har det trigget enormt.
Det handler om å vinne kampene du kan. Glede seg over triumfene du kan ta med. Tapene må man bare lære å blokkere ut. For de vil komme i en slik posisjon. Det er en kunst i seg selv.
26 år uten én dag fravær, utenom da min egen datter ble født, sier det meste om hvor mye jeg har elsket både denne jobben, kollegaene, miljøet og denne livsstilen.
Det er usigelig trist å gå ut døren for aller siste gang. Uten dere som har lest det vi har skrevet ville det neppe føltes like sterkt.
Takk ska du ha, kjære leser!
