«Spør om hjelp, still opp for andre og lev livet til fulle. Du er ikke alene.»

KRONIKK: Jeg følte jeg var på vei ned i en forferdelig ond sirkel hvor alt var kjipt og alt var vondt. Men jeg tok en sjanse og åpnet meg for noen av vennene mine, skriver UiS-studenten Brage Mellingen Larsen.

Av: Brage Mellingen Larsen

Mitt navn er Brage. Jeg er 20 år gammel, og for omtrent akkurat ett år siden tok jeg et av de største valgene i ett ungt menneskets liv. Jeg valgte studieretning og studieplass. Valget falt på sykepleie og Universitetet i Stavanger. Dette ville si at jeg for første gang flyttet fra min mor, men også første gang jeg flyttet fra byen min, Bergen. Jeg skal ikke legge skjul på at dette ikke var ett vanskelig valg. Jeg visste ikke hvordan fremtiden og hverdagen som student ville være. Jeg var redd og spent.

Jeg var heldigvis så heldig at jeg flyttet sammen med noen jeg kjente godt. En kompis av meg skulle nemlig også studere på Universitetet i Stavanger. Vi flyttet fra henholdsvis Bergen sentrum og Askøy til bydelen Madla. For meg var dette også en stor endring, da Madla er en rolig og stille bydel i motsetning til der jeg er vokst opp. Endringene og valgene begynte å balle på seg allerede.

Vi flyttet til Stavanger 6. august 2018, og den 13. august begynte fadderuken. Jeg kjente ingen på studiet, og jeg var også eneste gutten på en gruppe med 30 jenter. Ikke at det i seg selv er så ille, men det er jo litt enklere for meg å klikke skikkelig med andre gutter. Dette var ikke et stort problem. Med mange gøye fester og dager ble jeg kjent med andre på studiet. Både gutter og jenter. I løpet av det neste semesteret begynte min gruppe med venner å bli mer og mer tydelig.

Som i alle andre grupper inntar de forskjellige personene forskjellige roller. Min rolle i en gruppe har alltid vært moroklump, kødd eller klovn. Kall det hva du vil. Jeg er ofte den som søker tilhørighet i en gruppe via latter og glede. For mange er jeg nok litt mye, og min humor faller ikke i smak hos alle, men i min gruppe følte jeg meg akseptert og likt.

Det første året på Universitetet strøk jeg på tre eksamener. Mer enn jeg strøk gjennom hele videregående. Dette knakk meg. Jeg har ALDRI vært den beste på skolen, men jeg har heller aldri vært den verste. Dette var altså enda en bekymring, endring og irritasjon som la seg på haugen.

Jeg slet også med ensomhet. «Men du hadde jo venner, tenk på de uten venner» tenker dere sikkert. Joda, jeg hadde venner og jeg var ikke fysisk ensom, men inni meg var det ikke alltid så lett. Jeg var ensom. Jeg gråt om kveldene og satt alene og hørte på musikk for å prøve å fylle rommet inni meg. Det hjalp ikke. Jeg følte jeg var på vei ned i en forferdelig ond sirkel hvor alt var kjipt og alt var vondt. Men jeg tok en sjanse og åpnet meg for noen av vennene mine.

«Jeg må innrømme at jeg har det litt vanskelig», sendte jeg som melding til en venninne av meg. Hun hørte på det jeg sa og avviste det ikke. Hun sa ikke «Neida, men det er ikke sånn». Hun svarte meg med «Jeg visste ikke du følte det sånn». Det at hun i seg selv ikke avviste min søken om hjelp, og at hun tok det seriøst hjalp meg veldig. Det åpnet en dialog mellom ikke bare oss, men også i hele vennegruppen om hvordan vi har det.

I min gruppe er de altså åpnet en dør hvor man kan ta opp hvordan man har det. Det er også slik at jeg alltid vet jeg kan snakke med enkeltpersoner om hvordan jeg har det. Jeg skjønner at ikke alle har det slik, men jeg vil virkelig anbefale at dere tar skikkelig grep og passer på hverandre. Å åpne et rom hvor det er mulig å snakke om sin mentale helse er ufattelig viktig. Både for gutter og jenter. Det er ikke teit, det er ikke dumt. Vennene dine BRYR seg. Bare gi dem sjansen til å vise det.

Jeg elsker vennene mine, og jeg vet det ikke er alle som klarer å finne tilhørighet i en gruppe så fort som jeg klarte. Jeg vet hvor vanskelig dette er. Jeg skjønner hvor jævlig det er. Men jeg heier på dere, og dere må fortsette å prøve. Det første året som student kan være et helt annet sted enn de tidligere vennene dine, familie og kontakter er. Det er vanskelig og det er slitsomt. Jeg vet dette av egen erfaring.

Jeg skrev ikke denne teksten for å si «å studere er mentalt utslitende, ikke gjør det». Det er det motsatte av det jeg vil. Det første året som student er ett av de beste årene av mitt liv. Jeg har fått venner som jeg elsker av hele mitt hjerte, jeg har ufattelig mange gode minner og historier, og jeg har hatt det SINNSSYKT gøy med å studere noe jeg elsker. Det jeg vil de som leser dette skal ta med seg videre er: Spør om hjelp, still opp for andre og lev livet til fulle. Du er ikke alene.