Nyheter

Spionen som kom inn fra ruten

Den tøysete «sanne» historien om Arne Treholt er nå restaurert nok en gang og utgitt i tegneserieformat.

TEGNESERIE

Aleksander Kirkwood Brown/John S. Jamtli

«Norges ninjakommandør»

Cappelen Damm

###

Arne Treholt. Smak på navnet. Alle over en viss alder som har åpna ei avis i livet veit hvem han er og hva han gjorde. I denne utgivelsen påstår John S. Jamtli og Aleksander Kirkwood Brown at sannheten er en annen. At de har «restaurert» historien om ham. De gjør det i virkningsfulle farger og herlig svulstig mystisisme.

Manusforfatter Brown og tegner Jamtli er faktisk tredjepar ut som gjør Arne Treholt til ninja i hemmelig tjeneste – det finnes en liten film og en instruktørbok fra før. Opphavet til de tre forskjellige kulturproduktene/historiene skal visst ikke ha så mye med hverandre å gjøre, men jeg bare nevner det. Sånn hvis du synes du har hørt om dette før. De starter før Treholt kommer i posisjon, og vi lærer snart at han faktisk egentlig jobbet for Norges interesser. I tidsriktig treningstøy er han ute og jogger, og redder tilfeldigvis (tilfeldigvis? Ingenting er tilfeldig i slike mystiske spinn av agenthistorier, vel?) Norges mest prominente person. Den unge mann sendes på en test, langs kystlinja Helgeland med utsikt over hav og fiskevær fra fjellan som kan ta pusten fra enhver. Testen inneholder passe doser pålegg om ydmykhet og kvasifilosofi, som var den hentet fra et par velkjente kampsport-filmer som lett renner i hu.

Les også intervjuet med skaperne av tegneserien «Vei»: – Æsene framstår som en dysfunksjonell mafiafamilie (+)

Tegningene har en slik realisme-pekende strek som mange fant i serier i Magnum, Agent X9 og lignende. Det er noe med overgangen mellom 70- og 80-tallets power-byråkrat-look som kan bli litt skittent tiltrekkende og lett å fylle med eventyr. For det hender, ifølge Andrew og John, at Arne går rundt i byen som en helt ekte mann. Men aldri uten de ikoniske brillene sine – og det hender også at han hopper utfor en klippe og kobler seg på universet. Godt tegna, god bruk av brillene som gjentatt dings.

For det er ekstra gøy at den mediterende universets yogi suser foran stjernetåka med så gjenkjennelige ansiktstrekk fra den ekte Treholt.

Jamtli pøser på med en fargebruk som billigtrykkene i min serielesende barndom bare kunne drømme om. Og de er faktisk en drøm, hans brede panel med intense fargebrudd. Gult og lilla sjaman-øyeblikk på fjellet. Skrikende cerise mot sjøgrønn skygge på selveste Monolitten – der Treholt klatrer som en lilla edderkopp ikledd spesial-bodysuit for å gli inn blant de nakne steinkroppene, haha! De gir en slags pop art-følelse, med fargene lagt ganske flatt over «agentstreken».

Serieskaperne tar dessuten metagrepet med at det du leser skal være gjenfunne, opprinnelig bortgjemte, gamle tegneserier. Det forfektes at de forteller en sann historie, og vi ser overstrykninger fra «sensur». Forsider og bestillingsskjema for typiske biprodukter som actionfigurer og dataspill gir så sterk gjenkjennelse fra utseendet på slike blader fra tidlig 80-tall at det tilfører en egen tøysete mystikk.

Les også anmeldelsen av «Sprint Spesial: Ung og naiv»: Stadig lengre skygger over Sprint (+)

Stort sett bærer finurligheten og originale påfunn meg godt igjennom historiene. Best fungerer passasjene fra da Treholt skal trenes opp – og plasseringa av ninjagjengen ute på Gressholmen, totalt badet i farger som på en Nitedals fyrstikkeske-solnedgang.

Når den virkelig actionhistorien setter inn er det fortsatt passe langt ute, men det sitter ikke like pussig-elegant som i opptakten. Men det er klart, ingen historie av dette slag uten nådeløse, velutrusta motstandere, og dere får det her også. Men i siste del kjennes det som lufta har gått litt ut av manusballongen.

Jamtli har imponert meg («Sabotør») før, mens Kirkwood Brown er et ganske nytt bekjentskap. Han har både skrevet barnebøker og Donald-historie, dog. Leken deres med Treholts navn har en gjennomgående gøyal «fordi vi kan»-overflod. Selv om de ikke er selve foreldrene til ideen om Treholt som Ninja, tegner og skriver de så metafliret sitter løst hos meg, mye på grunn av en herlig omgang med tegneseriemediets muligheter.

Mer fra Dagsavisen