«Som hovmesteren og grevinnen»

Oilers-stjernens utestengelse, for takling bakfra, er i seg selv helt grei. At Players Safety tar tak, og DISU (disiplinærutvalget i forbundet) disker opp med karantene, er helt innenfor slik jeg ser taklingen mot Christian Larrivée i den andre semifinalen mot Storhamar.

Irritasjonen og debatten kommer likevel. Det gjør den fordi VIF, Sparta og Storhamar ganske nylig har sluppet straff på sine spillere – for det som for de fleste ser ut som ganske så like hendelser i kamper mot Oilers.

Det er ikke første gang folk hisser seg opp mot dømming, straff og mangel på straff her i byen. I nesten alle sesongene med Petter Thoresen som trener ble det pekt på en oppfattet urettferdighet. Det handlet ikke nødvendigvis om straffene og karantenene som ble gitt mot klubben. Mest om alt det som ble gjort ustraffet MOT Oilers.

Debatten var oppe så mange ganger at det ble litt som reprisene av «Hovmesteren og Grevinnen» på NRK i julen.

LES OGSÅ: Skjebnen til Lagacé er avgjort

Petter Thoresen og Pål Higson virket også unektelig å ha et poeng da de gang på gang gikk ut i mediene med sin frustrasjon. Laget som dominerte kampene mest i norsk hockey satt også mest utvist. Motstanderne slapp tidvis unna med «drap». Paradokset var stort, men det hjalp aldri noe særlig å klage.

Det har åpenbart Pål Higson merket seg. Tausheten etter karantenen Lagacé nå fikk er påfallende. Man behøver nok ikke lure på hva Oilers egentlig mener. Grunnlaget for frustrasjonen er lett å skjønne. Men de gidder ikke bruke energi på polemikken. Det er nok smart midt i en semifinaleserie.

Da Oilers spilte i CHL så man hvordan spillernes sikkerhet skulle ivaretas. Kampene ble raskt studert på video i sin helhet, saker ble opprettet og dommer ble avsagt i rasende tempo. Så kunne man eventuelt anke. Det dommerne ikke så – i en sport som går lynkjapt – ble tatt.

I år har ikke Oilers vært blant de mest utviste lagene i serien. Det har nok sammenheng med mindre spillere og en spillestil hvor de ikke dominerer like mye. Så bør det selvsagt kunne forventes en rød tråd i både straffeutmåling fra DISU, hva dommere tar underveis i kamper og hva Players Safety-utvalget melder inn.

Alt folk egentlig ber om, og det gjelder også de andre klubbene, er at forbundet finner en konsekvent linje for å ivareta spillernes sikkerhet. Den linjen har norsk hockey famlet i blinde etter i årevis.

Det så bra ut da Players Safety-utvalget kom og klubbene slapp å opptre som angivere. Men det fungerer dårlig i praksis når relativt like taklinger ikke meldes inn for vurdering hos DISU.

Hvorfor det er slik har sikkert flere grunner. Manglende ressurser helt sikkert en sentral del. Norsk ishockey, slik det er styrt i dag, har ikke råd til å gjøre som i CHL.

Dommerne HAR dårlige kår. Mye dårligere enn i fotball. De er for idealister å regne. Det kreves en profesjonalisering i alle ledd om det skal bedres. Det må klubbene bidra til å betale for om de ønsker det – noe som ikke er lett i en liga hvor en ikke en gang klarer å enes om 4000 i minstelønn til spillerne. Så må også styret i forbundet ta problemstillingen på alvor.

LES OGSÅ: Sjekk den ekstreme Oilers-forvandlingen

At dommere får dømme eget lag i Get-ligaen er et kapittel for seg selv som de også bør se på. Dommersjefen peker på at klubbene har godkjent det og sier at «slik er det i hockey». Det blir å kaste dommerne under bussen. Samme hvor godt og uhildet de dømmer er det nødt til å bli debatt rundt det. Hockeyen må gå i seg selv.

Resultatet av det som nå skjer blir fort det motsatte av hva som var meningen da Players Safety ble opprettet. For når rettferdigheten ikke kommer fra øverste hold vil fort resultatet bli at folk tar saken i egne hender på isen.

Da er «enforcerens» vei tilbake kort i Norsk hockey. Og det er noe alle parter definitivt vil bort ifra.

LES OGSÅ: Har pucken mest, får ikke overtall