Solisten overgår komponisten

ANMELDELSE: Fremføringen av tekstmonologen «Dritt/la merda» er bedre enn forfatterens formuleringer.

Anmeldt av Engwall Pahr-Iversen

«Dritt/ la merda» i Teaterhallen er i mer enn bokstavelig forstand blitt en naken forestilling hvor imidlertid fremføringen av tekstmonologen i tre satser er bedre enn forfatterens formuleringer.

Intimbetroelser skal man selvsagt lytte til. Derfor kan det være all grunn til å notere seg den italienske dramatikeren Christian Ceresolis regibemerkninger til sin musikalske monolog «Dritt» - eller la merda som italiensk-kyndige formodentlig vil si.

I forfatterens påpekende fingrer til instruktøren heter det at «fem sterke spotlights konsentrerer seg om et punkt midt på scenen, stramt, iskaldt, så vi får et klart bilde av kvinnen, fullkommen som i en reklamespot. Skuespilleren sitter der allerede i det skarpe, kalde lys på en pidestall, naken, når menneskeheten (eller publikum) kommer inn i salen».

Det er når jeg leser slikt at jeg føler et avgjort slektskap med de forunderlige figurene «rumpnissene» i Astrid Lindgrens «Ronja Røverdatter» når de med gjentagelsens kraft stiller det inkvisitoriske spørsmålet «voffor gør hon på detta viset, voffor då då». Hvorfor skal fortellingens protagonist - protagonisten var hovedpersonen i de gamle greske tragediene og komediene - nødvendigvis opptre som Gud skapte henne? Selv om han utvilsomt har vært svært heldig med sitt skaperverk i dette tilfellet…

Foto: Trine Sirnes

I et avisintervju utdyper teatersjef Arne Nøst behovet for nakenhet med ord som dette: «Sånn er det. Nakenhet er alltid... hva skal vi si, det er et virkemiddel som noen ganger virker og andre ganger bare er i veien. Her er det veldig virkningsfullt», som Nøst sa da teatrets høstrepertoar ble presentert.

Selv har forestillingen frontfigur, Helga Guren, sagt om forestillingen da den hadde urpremiere i forrige måned i Moss under årets Non Stop-festival, at «jeg opplever de strenge rammene fra dramatikerens side rundt kostyme, scenografi, lys og lyd som helt nødvendige for teksten. Den er så kompleks. Jeg opplever at den er et musikalsk verk. Det er en sjelden befrielse å oppleve. Med mere kostymer og scenografi ville publikum fått virkelige bilder på scenen, og teksten ville ikke hatt samme slagkraft. Alle de sceniske elementene er kun til stede for å løfte teksten opp. Hvis det blir for mye andre saker, mister teksten sin viktighet. Her er det ingenting å rømme fra, det er bare denne stemmen som går. Publikum må selv lage bildene. Så her er det bare å kjøre på. Det er gøy, og veldig krevende. Det er som et tog som bare kjører».

Hun har også et råd til de seerne som måtte være usikker på hvordan man skal reagere på forestillingen: «Å gjøre en monolog er jo krevende. Her er det en liten time med en tekst som bare går og går og går. Bare det er utfordrende nok. Jeg er alene på scenen, men jeg har jo veldig mange andre å spille på, jeg har jo publikum. Det er de som er medspillerene mine. Jeg kjenner jo hvor mye de gir, om de er med eller ikke med, om de forstår eller ikke forstår, om synes det er morsomt eller at det er rart eller om de synes det er ubehagelig. Teksten kan nok oppleves som ubehagelig tror jeg, men jeg mener det også er veldig mye humor der. Det er veldig lov til å le…»

Med disse personlige forhånds-vitnesbyrdene vel forvart i mitt minneskrin, fikk jeg en akutt lyst til å slenge med en smilende og småspotsk mumle-munn at dersom det Ceresoliske tekst-credo skulle bli enerådende innen teatrets verden, ville det måtte bety et farvel til dens kostyme- og kulissemakere. Jeg fikk imidlertid kraft til å la være. Kostymekontoen ble et ikke-tema.

Foto: Stig Håvard Dirdal

I stedet ble et verbalt teppe slått opp for en tidvis fascinerende fortelling som på sitt stundom medrivende vis bød på en solid dose med en tydeligvis tidsriktig sivilisasjons- og kulturkritikk. Som en dansk kritiker formulerte seg etter fjorårets københavnerpremiere: «Den er åpenbart skrevet av en mann som befinner seg i tydelig aggressiv solidaritet med kvinnens stilling som objekt i et samfunn, hvor hennes kropp er en vare. Tydeliggjort ved at hun ligger som et slags utstillingsobjekt, klar for omsetning…»

Når jeg finner Ceresolis tekst bare «tidvis fascinerende» og «stundom medrivende», skyldes det at den på altfor mange vis oppfyller det mantra som næringslivsledere ustanselig gjentar: kravet om forutsigbarhet. Og forutsigbar er egentlig denne teksten. Det er lenge mellom de overraskende innfallsvinklene til de ulike temaene som behandles.

Ceresolis tekst skyter i mange retninger. Han fyrer løs mot de som hungrer etter berømmelse - selv om de ingenting kan eller behersker - og ikke minst, retter han også sitt verbale skyts mot medienes ustoppelige etterspørsel etter mennesker som i realiteten ikke har noe annet talent enn selvpromovering. De stiller opp når det blir krevet – i det lønnlige håp om at de skal få sin publisitets-lønn på jorden. For noen betyr som kjent et brev «så mycket», for mange betyr en audition alt…

Ifølge teatrets bruksanvisning for forestillingen møter vi «en ung kvinne som strever med sin elendige selvfølelse mens hun innbitt sloss for å slå igjennom i en verden der lekre lår gir frihet. Krigen hun utkjemper med de krevende omgivelsene bringer henne på randen av sinne og hysteri, samtidig som hun parerer dette med selvironi og selverkjennelse som vekker medfølelse og refleksjon hos publikum. I denne beretningen veksles det mellom politisk kritikk, pornografisk grums og sentimental nostalgi. Teksten viser med all tydelighet at vi er villige til å stå i dritt til knærne for å bli gjenkjent på gata…»

Sånn lest kan man selvsagt se for seg bilder av fjernsynets ekstatiske deltakere i ymse såkalte «realityshow» som gjør hva som kreves for å bli truffet av et kameraklikk som kan gi dem spalteplass i et blad eller fem – eller selvsentrerte intervjuer med en hærskare bloggere i den ofte yngre blomstringsalder som har som fellesnevner at de ofte er temmelig bedrøvelig i sin bedriving med ord.

Skjønner jeg forfatteren rett – for øvrig født en snau menneskealder etter at Mussolini inntok sin dødsplass blant de øvrige folkeforførerne – er et hovedfundament i hans evangelium at «forbrukersamfunnet er et totalitært system verre enn fascismen». Med sin preken klarer han imidlertid ikke å tillegge meg sin menighet. Det blir for mange tilløp uten hopp. Det er sjelden dumt å kjenne til bunns det man vil angripe. I så måte bringer hans tekst noen minner om 70-tallet da såkalte «oppsøkende» skuespillertrupper dro ut for å møte folket for å lage en scenefortelling om hvordan folket egentlig hadde det. Resultatet ble ofte mer velment enn egentlig vel ment…

Observert fra teatersalen, må Helga Guren ha atskillig av en teaterkamelon i seg. Hun spenner åpenbart over hele det sceniske registeret - fra det elleville hurlumhei i lettbente komedier til sterke Ibsen-tolkninger av kvinneskikkelser som «Nora» og «Hedda».  For å gi et komplement til amerikanske Meryl Streep; hun minner om Helga Guren i mange slags forstand…

I denne oppsetningen kombinerer og bruker Helga Guren alle sider ved seg og sitt talent – fra tale til sang. Hun blir som hjemmebrenner som i fellesskap med forestillingens instruktør Audny Chris Holsen, destillerer og destillerer satsen.

Helga Guren løfter på et imponerende vis fram både teksten og forfatteren slik at tilskueren kan få en fornemmelse av å oppleve teksten slik den italienske forfatteren gjerne ville at den skulle oppleves, som det han på sitt engelsk kaller for «an orgiastic / human ritual”. Det er imidlertid solistens fortjeneste at den kan oppleves slik.

Så får man fromt håpe at Helga Gurens stemme tåler de oppsatte forestillingene. Stemmebåndene skal håndtere det store spennet fra det sarteste pianissimo til det voldsomste crescendo under forestillingen. Også det er imponerende gjort.